Det er torsdagskveld. Jeg var hjemme fra skolen i dag også. Sa til mor at vi hadde studiedag, men jeg tror hun vet at jeg løy. Jeg har vært borte lenge nå. Så hvorfor er det ingen som spør etter meg? Det sårer meg. De som kaller seg mine venner, tror jeg ikke bryr seg om meg. De har ikke engang spurt hvordan jeg har det, eller hvor jeg er. Eneste som ringer meg er sånne offentlige folk, som lærere og psykolog.
Jeg føler meg lost. Vet ikke hva jeg gjør her lengre. Jeg går rundt og bare er til. Er så redd for mine egne følelser. Har bare sittet og skrevet i dag. Og sett film. To filmer faktisk, læreren min anbefalte meg de. De fikk meg til å gråte. Vet ikke om det var filmene som fikk meg til det, eller om det var 'meg selv', men jeg gråt uansett veldig mye. Hater å gråte nå. Føler meg svak. Også har jeg et dikt som jeg skal poste.
Det er ikke alltid like lett å ringe en venn som har det vanskelig, det vet jeg selv. Har du noensinne opplevd det selv? Man vet ikke hvordan de man kontakter reagerer og om de vil at man skal kontakte de i det hele tatt.
SvarSlettdet at lærere og psykologer ringer deg er jo bra. Jeg skulle gjort alt for å ha en slik person som bare ringte, selv om det var i skoletiden... :P