nevrosaens angst.

det ligger smerte i veggene,

som stormer seg innover.

kjøleskapet skjelver,

skapene blafrer,

komfyren sjonglerer,

og kniven hyler, skjærende.

det ligger ild på gulvet,

som drar deg nedover.

toalettet tiltrekker,

speilet lyver,

dusjen nummer,

og lyset skremmer, skrekkslående.

det ligger lås bak døren,

som holder deg tilbake, panisk.

korridoren kryper,

gulvteppet sklir,

skoskapet velter,

og utgangen fanger, klaustrofobisk.

Q: hva er deres frykt akkurat nå?

kjærlighetserklæring uten tidspress.

du vet de tre, små ordene de fleste i dene verdenshistorien kunne drept for å høre? ja, nemlig de ordene tweensa drømmer om, - de attenåringene liker å tro at de vet alt om, - de universitetsstudentene planlegger til etter utdannelsen, - de nybakte mødrene i trettiårene lurer på om de har hørt riktig, - de middelaldrende førtiåringer funderer på om om de har tolket riktig, - de femti-ettellerannet overbeviser seg selv om at ikke er så viktige så lenge man har de besteste venner - og de seksti-og-oppover har funnet i sin nylig anskaffede ektemann, og nå viderefører til de nylig ankomne barnebarna.

jeg elsker deg. disse tre ordene som i de fleste livsfaser enten vil hjemsøke, stabilisere eller trollbinde deg. og allikevel, jeg som har vært i et forhold i straks tre måneder, er glad vi ikke har fremført disse verdensspinnende ordene for hverandre. det har ikke noe med at kjæresten min ikke er alt for meg, for tro meg; hun er den vakreste i mine øyne. det handler vel heller om at jeg , på dette tidspunktet av vårt forhold, heller vil nyte stundene vi deler. jeg mener, spiller ikke romantisk ventetid, eller en planlagt, men samtidig naturlig kjærlighetserklæring, noe? og disse ordene, de krever så mye plass i et forhold, er det derfor egoistisk å ville ha litt fokus på menneskene i forholdet?

jeg håper jeg ikke fremstår som den bitchy jenta og prøver å unngå steget videre med denne herlige jenta jeg treffer. det er ikke det at jeg ikke vil at det skal være henne jeg sier disse tre, små men store ordene til. ei heller vil jeg unngå å fortelle henne når det faller meg naturlig. men fram til da har jeg planer om å nyte herlige honeymoons-måneder og planlegge enda mer herligere måter jeg kan fortelle henne hvor lykkelig hun gjør meg.

så med dette sagt spør jeg dette, mine kjære lesere, hvor viktig er det for dere å høre den berømte kjærlighetserklæringene, og når forventerer dere at den bør ta plass?

er du målløs?

jeg sitter her nå, i leiligheten. aner ikke hva jeg skal føle. aner ikke hva jeg skal tenke. i dag er en slik dag. en usikker dag. det er så mange inntrykk og følelser som skal sorteres. ja, det er egentlig ikke så ille som det kanskje kan virke, men igjen, hva er egentlig ille?

alt jeg vet er at ting blir bedre. ting blir alltid bedre. og at man må bare holde ut, bite tennene sammen, og fokusere på sitt mål. jeg vet at det ikke er så lett som det høres ut som, men så absolutt mulig. du kan klare alt - alt du vil.

så da spør jeg; hva er ditt mål?

ny hverdag.

dette er et nytt sted. med nye mennesker. og på en ny skole. jeg kjenner så og si ingen. aner ikke hvor jeg skal starte. hva jeg skal snakke om. hvordan jeg skal oppføre meg. men jeg prøver, gir ikke opp. kjemper for min hverdag. jobber hardt med skolen. jobber forsåvidt hardt ellers. og nyter starten på et nytt liv - en ny hverdag.

opplever du noe nytt i din hverdag for tiden?

tanker.

tanker. forvirrelse. arr. sol. forventning. håp. fortid. nåtid. framtid. ord. skriverier. venner. familie. blomster. tevann. måltider. trening. reise. opplevelser. undring. seng. trøtthet. sliten. lys. mørke. smil. kjæreste. angst. kunst. musikk. idioti. redsel. varme. kamera. stearin. sofa. dyne. pute. tv-spill. bøker. bilderammer. oversikt. kart. samtaler. autoriteter. enda flere tanker.

hva tenker du?

hvilepause i sjelen.

tankene står stille

roen hviler i kroppen

håpet strømmer til

kanskje,

men bare kanskje

kan jeg få fred

i denne lille kropp

jeg har fått min bekreftelse, og velger å fortsette skrivingen her inne. vet ikke akkurat helt hva jeg skal skrive, men igjen, når vet man sånt? det er mye jeg gjerne vil fortelle dere. dere er tross alt mine små / store / kjente / ukjente - og alltid betydningsfulle - venner. det er som om dere vet endel om livet mitt, om mine opplevelser, om mine tanker. det er godt å kunne komme hit, til dere, og få fortalt dere hva som presses inne. jeg vet jeg ikke er jenta som forteller ting, verken til venner eller familien, men jeg prøver. og jeg skal bli flinkere.

ellers vet jeg virkelig ikke hva mer jeg skal fortelle. det er tusen ting å si. det er tusen ting å beholde i stillheten. det er tusen ting som mellom disse faller. hvor skal jeg putte ordene? hva er det dere vil høre? det er som om jeg nå står på stedet hvil - ventende. aner ikke hva jeg venter på, eller om det i det hele tatt er noe å vente på. men jeg får sitte her i mens, håpe på at tryggheten slår armene om meg. la oss håpe på det.

føler du deg trygg nå?

hva skal til for at du føler deg trygg?

hei!

er det noen som leser meg?

eksamensdistraksjon.

så da er det på tide at jeg skriver litt her igjen. jeg har jo tross alt kommet opp i religionseksamen, og trenger derfor idiotiske grunner for slippe å lese. haha, neida. jeg leser, bare ikke heeeeele tiden. jeg lever for pauser, hihi. så siden jeg nå allikevel skal bruke noen minutter på dette innlegget kan jeg jo fortelle litt om meg selv. wuhu! altså, litt om meg selv, Stine:

* sommeren er for meg elsk, no matter what.
* frukt er bestest i verden.
* kan være overraskende feminim.
* kan være overraskende maskulin.
* vurderer et år i militæret // marinen.
* liker hunder så mye bedre enn katter.
* har null planer om å bli gravid.
* misliker å snakke om meg selv - synd, for vennene mine vet derfor sjelden hvordan
jeg har det.
* kjøper alltid tv-seriene på dvd, ser de ikke når de går på tv.
* nb: ser alltid sex and the city og gossip girl når de går > lidenskap.
* vil si at jeg har en temmelig lykkelig familie.
* bruker solkrem som lukter kokosnøtt (heart).
* elsker det når man blir svett under trening (med lang dusj etterpå, naturligvis).
* å skrive lister er min forkjærlighet.
* har vanskelig for å stole på mennesker.
* synes det å skrive er digg.
* (med fare for klisjè:)familie&venner betyr faktisk mye for meg.
* setter som regel andre før meg.
* punktum og komma er faste inventarer i min skriving.

men da må jeg tilbake til lesinga.
noen av dere som har hatt eksamener i år?

nervøsitet.

jeg ligger nervøst i det myke sengetøyet. vil stå opp, men aner ikke hva jeg har å stå opp til. ser på den fine solen. innser at i dag kommer til å bli en fin dag. blikket vandrer ut i rommet - på leting etter noe spesielt å iøyenfalle. finner ut at jeg skal ligge litt til, er så deilig å bade i det helt spesielle soveromsskinnet. klokken blir stadig sjekket. samme med telefonen. og internett. og bokhyllen. og ja, det meste, egentlig. minuttene går, hånd i hånd med timene. frokost spises. trening utføres. mellommåltid skyldes ned. trampolinen blir brukt. par sider i en bok leses. alt av sjanser for kontakt fra denne ene ransakes. tankene streifer minnene - ømt. lunsjen slukes. rundene på gulvet telles. smilet øker. rastløsheten spinner av. gulvet vaskes. besteforeldre hilses på. høfligheten skrues på. tankene blir tvunget bort. rykkene minsker. besteforeldre drar. tankene kommer - tilbake. kontakt opprettes. kontakt brytes. og sitter der igjen. ventende. aner ikke hvor jeg skal gjøre av meg. samtidig - jeg vet nøyaktig hvor jeg skal være. skal være her. smilende. hvor er så du?

white rabbit.

kaninen hopper først

du følger etter

i det mørkeste rom

er dørene minimale

du putter noe i munnen

samtidig som at bevisstheten faller

mørket blir mørkere

håpet er mindre

før lyset slåes på

tankene blir klarere

og med logikken tilbake

blir dørene store nok

diktet er skrevet av meg, inspirert av filmen jeg ventet lenge på; alice in wonderland. jeg skrev det med tanke på russetiden, delvis på grunn av russenavnet mitt (white rabbit) og delvis på grunn av mye annet. og jeg har det i grunn bra for tiden. jeg mener, ja, det er kjipt. ja, jeg er mye syk. men det er bunn og grunn et fint liv jeg lever. spesielt om man fokuserer på de riktige tingene, eller hva?

samtidig som at jeg har det fint, kan man jo ikke la være og ville ha nettopp det man ikke har. det er bare slik vi mennesker er, take it or leave it. for eksempel skulle jeg av og til ønske jeg hadde en mer dag-fra-dag-blogg. andre dager vil jeg ha en mer fashion-blogg. men heldigvis, de fleste dagene vil jeg ha bloggen min akkurat som den er.

synes dere jeg burde endre bloggen / ha flere blogger?
og hva synes dere om diktet?

over et år er gått, så derfor...

jeg har hatt i denne bloggen i godt over et år nå. og det er rart. mye som er skjedd. og gjort. og sagt. dette har vært år og måneder bestått av mye handling, tanker og utvikling. på en måte føles det ut som det har gått mye lenger enn et år, men jeg kan se på kalenderen at det ikke har det. for i mitt hodet har jeg gått mang en veier, tenkt uleselige tanker, gjort ubegripelige ting. på godt og vondt. mest godt, vil jeg påstå, men så er jo godhet kun noe relativt. det som kan være det gode for meg er kanskje ikke det gode for deg. men det er greit, det er sånn verden fungerer, sant?

når jeg skriver dette, som forresten er en svært tilfeldig ting (ikke egentlig, jeg har sittet og tenkt ut hva jeg skulle ha skrevet, om jeg skulle ha skrevet et innlegg, lenge, men vi kan late som), så innser jeg hvor mye jeg setter pris på denne bloggen. den har vært med meg i godt og vondt, akkurat som dere lesere. for ja, det er nok dere lesere jeg burde skrive så ufattelig varmt om. men det får bli en annen gang. en gang jeg har tid nok. i mens håper jeg dere leser videre. i tillegg håper jeg dere responderer hva dere synes om det jeg skriver, om du måtte tenke det er positivt / negativt / bra / dårlig / inspirerende / jævlig / tankevekkende / akseptabelt / uakseptabelt.

det kan fort virke som at jeg har tenkt til å legge ned denne bloggen, men det er i så fall feil. for jeg skal ikke slutte. bare fordi det er mimring over det man setter pris på, betyr ikke at man skal slutte. faktisk så tror jeg det er viktig å mimre, men samtidig hele tiden ha blikket framover.

nyt livet videre, kjære lesere, og gled dere til neste post; da kommer nemlig en hemmelighet jeg har ventet med.

blurry.

det er en stund siden jeg har oppdatert nå. vet ikke hva jeg skal skrive, vet ikke hva jeg skal si. ting er så uklart. blurry. men i det minste har jeg fått min kreative sans tilbake, noe jeg synes er bra, spesielt med tanke på at jeg kom opp i nynorsk og media skriftlig. angsten nærmer seg. men jeg lar den ikke. holder den unna. er sterk. nesten stolt. klarer du det? jeg håper det, for du er også sterk. husk det, min kjære venn. du er også sterk.

lurer på om jeg skal poste begynne å poste diktene jeg skriver igjen - hva du synes?

kilde

nedtur.

det er nedtur igjen. og mat-dritt-problemene er tilbake. og det betyr at jeg må bruke ekstra krefter til å få i meg riktig mengde mat. skulle gjerne ha brukt energien på så mye annet, men mat er viktig. mat må man ha - så derfor; masse jobbing må til. vet ikke helt hva jeg skal skrive, men følte at jeg måtte oppdatere litt. har vært så altfor dårlig til det i det siste. beklager.

fortell meg - hvordan går det så meg deg?

spørsmål:

does people always leave?

vår på godt & vondt.

våren kommer

- 

noen føler lettelse

andre føler frykt

men de føler i alle fall

og det er bra

- 

eller?

hvilke følelser har du i forhold til våren som kommer nå?

livets rett.

det å leve er ikke en selvfølge. 

ei heller en rett.  

men et mirakel.

regndråpen.

regndråpen

drypper over meg, 

med velvitenhet

om at jeg allerede

er våt. 

jeg stiller meg

under den røde teltduken.
håret mitt krøller seg, 

i det dèt tørker;

smiler jeg. 

smillet kommer fra

at jeg nå kun ser

på regndråpen, 

og har den på avstand, 

som et minne.

"jo, du vet..den...følelsen"

 

 

fordi Vikkan beskriver det så godt:

Vet du hvordan det er å kjenne den tunge følelsen i kroppen? Hvordan det iler av smerte langt inn i magen, i lungene og i hjertet. Hive etter pusten selv om man bare ligger i fosterstilling i sengen. Hvordan det føles og gang på gang å prøve å forklare hvordan denne forferdelige, utilgivelige, håpløse følelsen som plager deg hvert eneste time, minutt, sekund hver dag, hvordan den føles? Smerten man kjenner inne i seg når det står på som verst. Hvordan kroppen bare blir sugd opp for energi og luft, man bare ligger der, stille, ensom, alene i sengen. Ser ut i luften, ut i ingenting helt til man igjen får et lite stikk av livsglede, akkurat nok til å løfte blikket og se hva klokken er. Når man tror alt er svart, men likevel fortsatt ser farger, men ikke lenger kan navnet på dem.

Vet du hvordan det er?

[beklager for at jeg forstyrrer, men som vanlig; klikk på bildet for link. sånn, nå kan du fortsette å kommentere. hihi.]

inn i det ukjente.

everything matters, everything we do matters. 

* Nelson Wright /  Keifer Sutherland, Flatliners, 1990

nrk3 viste filmen, flatliners (norsk tittel: inn i det ukjente) akkurat nå. i denne filmen ser vi en ung Jack Bauer (Keifer Sutherland), Julia Roberts og Kevin Bacon drepe seg selv og deretter bringe seg tilbake til livet å oppleve etterlivet. de lurer så fælt på hva som kommer etter døden, og sender derfor hverandre inn i en kunstig død-setting. de leker med livet, og det med altfor liten respekt for det. mener i alle fall jeg. for livet står for noe vakkert. og forventingsfullt. og nydeligheten selv. som for eksempel håpet. og jeg vil utfordre alle dere der ute til å innse hvor vakkert livet er. tør dere det? eller skal dere gå inn i framtiden, redde, og uten håp for en bedre framtid? jeg skal i alle fall ikke det. for ting blir bedre. og vet dere hvorfor? fordi jeg vil det. fordi jeg ønsker et enda bedre liv. og det er nettopp det jeg skal få. tilslutt. etter en tøff kamp, som forresten vil være; verdt det. verdt alt. verdt livet. elsk livet. elsk deg selv. elsk alle andre. elsk, elsk, elsk. tør du? slipp frykten og bare gjør det. ok?
     

- i haven't been that ugly little girl in years. 
- you were never ugly. 

 * Winnie Hicks som Kimberly Scott og David Labraccio som Kevin Bacon, Flatliners, 1990

setter du nok pris på livet?

they can see right through me.

 

    

 

...but when i scream for help, im invisible.

take a risk; stop giving up.

hva er det som gjør at folk tror de kan behandle meg dårlig? individuelt er det verken intenst eller brutalt, men når det stadig kommer flere og flere som stadig gjentar hverandre føles alt sårt. selvfølelsen daler ned, tankene svirrer rundt og jeg nærmer meg den negative sirkel. heldigvis vet ikke de det gjelder hvor vondt alt dette merker meg. heldigvis - for er det for dem ikke like bevisste handlinger som det kunne vært. men bevisst eller ikke, folk kan ikke behandle meg slik. det er ikke bare-bare å bryte løfter, oppheve avtaler, bryte bånd, komme med bespottede anklager, gi opp vennskapet man har lovet kun fordi det er det aller enkleste for de. jeg lar de ikke - jeg er for verdifull for slikt. i mitt liv er jeg perfekt. i ditt liv er det du som er det perfekte. så ikke la noen / noe ødelegge det perfekte du ble født med. det du har dypt inn i deg. ta heller vare på hverandre, ofre litt for hverandre. er så trist når alle de fordømte menneskene ikke engang prøver å kjempe for det som er viktig for dem. de lyver for både seg selv og andre. minst to sjeler blir i det øyeblikket litt mere ødelagte. to uknyttelige bånd får den skjebnen de aldri må oppleve; de blir knyttet opp. hjelp meg, jeg trenger deres hjelp. gjør verden til et litt bedre sted ved å være litt modigere. ikke bryt det gode dere har. 

beklager om innlegget var for innviklet, eller privat.

hva er dere leseres tanker?

til vikkan.

verden er kanskje et kjipt sted nå

du føler det er umulig

ting kan ikke bli verre

alt blir bare så altfor teit for deg

følelsene strømmer på

og du vet ikke hva 

som  mer kan gå galt
 

men vet du hva

det er ikke så

verden er et flott sted

ditt liv vil også bli flott

for i morgen er en ny dag

en ny dag betyr nye muligheter

muligheter til den store sjansen

for et bedre liv
 

og snart kommer våren

med solen som skinner

gjennom våre liv

spesielt i ditt liv

for du er den vakreste

av oss alle

du er den flotteste 

av oss alle

du er vikkan

og vi elsker deg 

for at du er du
 

 
vikkan er perfekt

let the sunshine blossom in your mind.

hva føler du nå?

fresh start.

da begynner jeg på nytt. et nytt og bedre regime. hvor jeg skal nyte hver verdenssekund bedre. hvor jeg skal se solen skinne, selv på dager hvor den er overskyet. hvor jeg skal ignorere all negativitet i verden, og fokusere kun på positiviteten. hvor jeg skal ta mitt første, lille skritt, for så å ta det neste.

 

 noen som er med meg på min vei? please si ja.

short update.

jeg ligger dårlig an for tiden. ja, virkelig dårlig. sånn dårlig at jeg ikke aner hvor jeg skal gjøre av meg. verden flyter videre, men jeg har ikke sjanse til å følge med den. ting går for fort, og slik som hodet mitt er nå, blir alt bare kaos. angsten følger etter meg, raskere og raskere, og det sammen med søvnproblemene. og greit, jeg har hatt slike problemer en stund nå, så jeg vet at det ordner seg med tiden, men hva om man ikke har tid? hva om man må bli frisk nå, og ikke når tiden har vært til hjelp. spesielt hardt er det at jeg vet hvor jeg kan finne trygghet. den ene plassen jeg føler meg trygg. men når vedkommende ikke takler at jeg er dårlig, så får jeg klare meg uten.og jeg klandrer h*n ikke, men det er bare så vondt. ja, jeg vet veldig godt at jeg kun klager og syter nå, men jeg synes jeg fortjener det. bare denne ene gangen i alle fall. tusen ting skjer for tiden. tusen metoder har jeg testet ut, uten hell. jeg ser virkelig verdens ende her i fra. men jeg skal ikke dit. ikke ennå. nå skal jeg finne meg en vei ut av dette mørket. når jeg ser alle dere sterke mennesker dere ute får jeg så lyst til å hoppe rundt og være glad. føle ekte lykke. og det er nettopp dèt jeg skal kjempe for: min egen lykke. samt andres, om jeg finner den på veien.

 

hadde vært fint om du hadde sagt meg noe fint nå. da ville jeg ha smilt. jeg lover.

ikke mer.

ikke mer

jeg vet ikke lenger

jeg vet ikke lenger hva jeg skal si

hva jeg skal tenke

hva jeg skal gjøre

hvordan jeg skal gjøre det

hvem jeg er

hvem jeg vil være

hvordan jeg skal leve

alt

det jeg vet er at jeg vil forsvinne

is that alright?

 

leave me out with the waste
this is not what i'd do
it's the wrong kind of place
to be thinking of you
it's the wrong time
for somebody new
it's a small crime
And i've got no excuse

is that alright?
give my gun away when it's loaded
is that alright?
if you don't shoot it how am i supposed to hold it
is that alright?
give my gun away when it's loaded
is that alright
with you?

picture taken from here

goodbye. 

øynene på scenen.

jeg leser masse bøker for tiden, og de bøkene handler stort sett om hverdagshelter. så jeg har tenkt mye på dette i det siste. altså, begrepet hverdagshelter. om hvem de er, hvorfor de er det, hvor de er. og jeg har kommet frem til at vi alle har våre hverdagslige heltedåder. noens er store, andres er små. det jeg synes er kjempestort, kan andre synes bare er helt piece of cake. tror faktisk at ganske mange av mine hverdagslige heltedåder er hva andre ser på som enkelt, og typisk... hverdagslig. jeg er stolt av meg selv som hverdagshelt. for ja, jeg er hverdagshelt. og jeg liker å innse det. samt innrømme det. en av de tingene jeg er stolt av meg selv for, er hvordan jeg takler matpausen min på skolen. ja, som dere sikkert nå både har gjettet og skjønt, så skal jeg nå komme med en true story, og her er den:

jeg går på skole. videregående skole. og på denne skolen har vi en kantine. denne kantinen har fire vegger. fire, så og si rette vegger, og er formet som en firkant. rommet er åpent, dvs at det er høyt under taket. første og andre etasje deler tak. kantinen er åpen, og om man står i andre etasje, ser man ned i kantinen. om man vil. uansett. ved en av disse fire veggene har vi en scene. dette er i grunn en ganske stor scene, som tar mye oppmerksomhet i rommet. på denne scenen får bare tredjeklassingene sitte. jeg er tredjeklassing. jeg får sitte der. og jeg liker å sitte der. jeg føler meg stor. og nesten litt kul. men. ja, for det er et men i denne historien. men, å sitte på denne scenen er for meg, ikke bare kult, men også skummelt. fryktelig skummelt. hvorfor er det skummelt, spør du? jo, nå skal du høre.

har du noengang opplevd at en hel, svær folkemengde står og stirrer på deg, bare deg? det har jeg. hver dag. eller, dette er kanskje ikke en reell folkemengde, men hodet mitt tenker seg at i enhver folkemengde så har alle fokus på meg. som i at de ser på meg, dømmer meg, peker på meg, vil meg vondt. og jeg liker det ikke. jeg syns det er dritskummelt. og det tiltross for at det skjer meg hverdag. i mitt hode.

så når jeg sitter på denne scenen, i kantinen, føler jeg alle stirrer på meg. og dømmer meg. de vurderer meg når jeg spiser maten min. de baksnakker i det jeg småsnakker med mine supreste, herligste venner. jeg kunne lett ha gitt opp for denne angsten, eller bekymringen, eller hva jeg nå skal kalle det. jeg kunne lett ha satt meg et annet sted. men jeg liker å sitte på scenen. ja, jeg liker faktisk å sitte på scenen så godt at jeg velger og trosse alle disse stirreøynene. og dette gjør meg nettopp til en hverdagshelt. og for dette er jeg stolt av meg selv.

-
i dare you:

vet du om noen hverdagshelter?
har du noen små, hverdagslige heltedåder?
tør innrømme / kommentere det om du ikke
har giddet å lest (hele) ?

som regel.

skrivelysten min er tilbake. og alt jeg har lyst til nå er å skrive, bare skrive. selvsagt kan jeg ikke det, for det er så altfor mye å gjøre nå for tiden. men jeg tenkte jeg skulle sette meg til å skrive. her. nå. og bare trosse liten tid. for er det ikke det vi alltid gjør; å trosse vår lille tid på jord, ved å vandre rundt her, meningsløst. for vi burde egentlig ikke bare vandre rundt. vi har ikke tid til det. tiden vår på denne jord er knapp, og det er altfor ofte altfor mye som skal gjøres. som regel. men husk; selv regelen har unntak. men la meg ikke skrive så mye om unntaket. for i dag liker jeg regelen. regelen, ja, det er en pussig greie. vi alle liker jo regler. alle må like regler. foruten regler får vi kaos, og kaos vil man unngå. så hva er det man trenger? jo, regelen.

og i dag gjelder denne regelen;  

vær klar over at problemer finnes,

men ikke fokuser på de.

 

hør denne.

090110

nytt år, nye muligheter.

men hva gjør man om man vil ha tilbake året sitt? 

jeg gir opp.  

what is love?

Do you believe in what people call ‘soulmates’? I, for one, do not. I’ve been told my way of looking at love is cynical but I don’t think so. I believe that a person call fall in love with anyone, given the timing is right. People fall in and out of your life, I don’t believe in destiny, things happen for no reason and you are left to try to control it - although you know you can’t. I only try to convince myself things are meant to be when something negative happens. But in the end, I don’t think it works like that.

My friends are not my friends because they are better than other people - I’ve learned to love them by being around them and getting to know them. If I spent time with most people, granted they weren’t extremely rude and had no interest in me, I could probably love them just as much as I love my friends now.

But somethings I find harder to explain, like the way you can meet people who just feel right for you. But then again, this might also be coincidence - and timing. But it is all so very shallow. I wish I could look at people and oversee their physical appearance. But of course that’s not possible. But if it was, I really wonder what I’d see.

But do not mistake me, if there is something I believe in it is love.

- K 

kilde: lelove  


hva er/betyr kjærlighet for dere?

Anne Louise er;

 * herlig.
 * morsom.
 * sexy
 * fantastisk.
 * nydelig.
 * smilende nå.
 * strålende.
 * vakker.
 * pen.
 * smart.
 * ei jeg lett kunne falt for.
 * perfekt.
 * tålmodig.
 * forståelsesfull.
 * utrolig.
 * henrivende.
 * sjarmerende.
 * fortryllende.
 * søt.
 * billedskjønn.
 * praktfull.
 * magnifikk.
 * utsøkt.
 * elegant.
 * og enda vakrere enn alle de på victoria's secret fashion show.
 * (+ så veldig mye mer).

og vet dere hva, det er også alle dere andre herlige, perfekte jenter / kvinner.
jeg elsker dere for akkurat som dere er! 
elsker du deg selv?

det har skjedd.

det har skjedd igjen.
og jeg vet ikke hva jeg skal føle nå.

this will be continued ...