short update.

jeg ligger dårlig an for tiden. ja, virkelig dårlig. sånn dårlig at jeg ikke aner hvor jeg skal gjøre av meg. verden flyter videre, men jeg har ikke sjanse til å følge med den. ting går for fort, og slik som hodet mitt er nå, blir alt bare kaos. angsten følger etter meg, raskere og raskere, og det sammen med søvnproblemene. og greit, jeg har hatt slike problemer en stund nå, så jeg vet at det ordner seg med tiden, men hva om man ikke har tid? hva om man må bli frisk nå, og ikke når tiden har vært til hjelp. spesielt hardt er det at jeg vet hvor jeg kan finne trygghet. den ene plassen jeg føler meg trygg. men når vedkommende ikke takler at jeg er dårlig, så får jeg klare meg uten.og jeg klandrer h*n ikke, men det er bare så vondt. ja, jeg vet veldig godt at jeg kun klager og syter nå, men jeg synes jeg fortjener det. bare denne ene gangen i alle fall. tusen ting skjer for tiden. tusen metoder har jeg testet ut, uten hell. jeg ser virkelig verdens ende her i fra. men jeg skal ikke dit. ikke ennå. nå skal jeg finne meg en vei ut av dette mørket. når jeg ser alle dere sterke mennesker dere ute får jeg så lyst til å hoppe rundt og være glad. føle ekte lykke. og det er nettopp dèt jeg skal kjempe for: min egen lykke. samt andres, om jeg finner den på veien.

 

hadde vært fint om du hadde sagt meg noe fint nå. da ville jeg ha smilt. jeg lover.

ikke mer.

ikke mer

jeg vet ikke lenger

jeg vet ikke lenger hva jeg skal si

hva jeg skal tenke

hva jeg skal gjøre

hvordan jeg skal gjøre det

hvem jeg er

hvem jeg vil være

hvordan jeg skal leve

alt

det jeg vet er at jeg vil forsvinne

is that alright?

 

leave me out with the waste
this is not what i'd do
it's the wrong kind of place
to be thinking of you
it's the wrong time
for somebody new
it's a small crime
And i've got no excuse

is that alright?
give my gun away when it's loaded
is that alright?
if you don't shoot it how am i supposed to hold it
is that alright?
give my gun away when it's loaded
is that alright
with you?

picture taken from here

goodbye. 

øynene på scenen.

jeg leser masse bøker for tiden, og de bøkene handler stort sett om hverdagshelter. så jeg har tenkt mye på dette i det siste. altså, begrepet hverdagshelter. om hvem de er, hvorfor de er det, hvor de er. og jeg har kommet frem til at vi alle har våre hverdagslige heltedåder. noens er store, andres er små. det jeg synes er kjempestort, kan andre synes bare er helt piece of cake. tror faktisk at ganske mange av mine hverdagslige heltedåder er hva andre ser på som enkelt, og typisk... hverdagslig. jeg er stolt av meg selv som hverdagshelt. for ja, jeg er hverdagshelt. og jeg liker å innse det. samt innrømme det. en av de tingene jeg er stolt av meg selv for, er hvordan jeg takler matpausen min på skolen. ja, som dere sikkert nå både har gjettet og skjønt, så skal jeg nå komme med en true story, og her er den:

jeg går på skole. videregående skole. og på denne skolen har vi en kantine. denne kantinen har fire vegger. fire, så og si rette vegger, og er formet som en firkant. rommet er åpent, dvs at det er høyt under taket. første og andre etasje deler tak. kantinen er åpen, og om man står i andre etasje, ser man ned i kantinen. om man vil. uansett. ved en av disse fire veggene har vi en scene. dette er i grunn en ganske stor scene, som tar mye oppmerksomhet i rommet. på denne scenen får bare tredjeklassingene sitte. jeg er tredjeklassing. jeg får sitte der. og jeg liker å sitte der. jeg føler meg stor. og nesten litt kul. men. ja, for det er et men i denne historien. men, å sitte på denne scenen er for meg, ikke bare kult, men også skummelt. fryktelig skummelt. hvorfor er det skummelt, spør du? jo, nå skal du høre.

har du noengang opplevd at en hel, svær folkemengde står og stirrer på deg, bare deg? det har jeg. hver dag. eller, dette er kanskje ikke en reell folkemengde, men hodet mitt tenker seg at i enhver folkemengde så har alle fokus på meg. som i at de ser på meg, dømmer meg, peker på meg, vil meg vondt. og jeg liker det ikke. jeg syns det er dritskummelt. og det tiltross for at det skjer meg hverdag. i mitt hode.

så når jeg sitter på denne scenen, i kantinen, føler jeg alle stirrer på meg. og dømmer meg. de vurderer meg når jeg spiser maten min. de baksnakker i det jeg småsnakker med mine supreste, herligste venner. jeg kunne lett ha gitt opp for denne angsten, eller bekymringen, eller hva jeg nå skal kalle det. jeg kunne lett ha satt meg et annet sted. men jeg liker å sitte på scenen. ja, jeg liker faktisk å sitte på scenen så godt at jeg velger og trosse alle disse stirreøynene. og dette gjør meg nettopp til en hverdagshelt. og for dette er jeg stolt av meg selv.

-
i dare you:

vet du om noen hverdagshelter?
har du noen små, hverdagslige heltedåder?
tør innrømme / kommentere det om du ikke
har giddet å lest (hele) ?

som regel.

skrivelysten min er tilbake. og alt jeg har lyst til nå er å skrive, bare skrive. selvsagt kan jeg ikke det, for det er så altfor mye å gjøre nå for tiden. men jeg tenkte jeg skulle sette meg til å skrive. her. nå. og bare trosse liten tid. for er det ikke det vi alltid gjør; å trosse vår lille tid på jord, ved å vandre rundt her, meningsløst. for vi burde egentlig ikke bare vandre rundt. vi har ikke tid til det. tiden vår på denne jord er knapp, og det er altfor ofte altfor mye som skal gjøres. som regel. men husk; selv regelen har unntak. men la meg ikke skrive så mye om unntaket. for i dag liker jeg regelen. regelen, ja, det er en pussig greie. vi alle liker jo regler. alle må like regler. foruten regler får vi kaos, og kaos vil man unngå. så hva er det man trenger? jo, regelen.

og i dag gjelder denne regelen;  

vær klar over at problemer finnes,

men ikke fokuser på de.

 

hør denne.

090110

nytt år, nye muligheter.

men hva gjør man om man vil ha tilbake året sitt? 

jeg gir opp.  

what is love?

Do you believe in what people call ‘soulmates’? I, for one, do not. I’ve been told my way of looking at love is cynical but I don’t think so. I believe that a person call fall in love with anyone, given the timing is right. People fall in and out of your life, I don’t believe in destiny, things happen for no reason and you are left to try to control it - although you know you can’t. I only try to convince myself things are meant to be when something negative happens. But in the end, I don’t think it works like that.

My friends are not my friends because they are better than other people - I’ve learned to love them by being around them and getting to know them. If I spent time with most people, granted they weren’t extremely rude and had no interest in me, I could probably love them just as much as I love my friends now.

But somethings I find harder to explain, like the way you can meet people who just feel right for you. But then again, this might also be coincidence - and timing. But it is all so very shallow. I wish I could look at people and oversee their physical appearance. But of course that’s not possible. But if it was, I really wonder what I’d see.

But do not mistake me, if there is something I believe in it is love.

- K 

kilde: lelove  


hva er/betyr kjærlighet for dere?

Anne Louise er;

 * herlig.
 * morsom.
 * sexy
 * fantastisk.
 * nydelig.
 * smilende nå.
 * strålende.
 * vakker.
 * pen.
 * smart.
 * ei jeg lett kunne falt for.
 * perfekt.
 * tålmodig.
 * forståelsesfull.
 * utrolig.
 * henrivende.
 * sjarmerende.
 * fortryllende.
 * søt.
 * billedskjønn.
 * praktfull.
 * magnifikk.
 * utsøkt.
 * elegant.
 * og enda vakrere enn alle de på victoria's secret fashion show.
 * (+ så veldig mye mer).

og vet dere hva, det er også alle dere andre herlige, perfekte jenter / kvinner.
jeg elsker dere for akkurat som dere er! 
elsker du deg selv?

det har skjedd.

det har skjedd igjen.
og jeg vet ikke hva jeg skal føle nå.

this will be continued ...