well, everyone's sad.

... but they all have some happy times too.

lyst å fortelle kort om et lykkelig minne?  please, please.

confession time.

jeg har en confession å komme med; jeg liker det magre liv - utseendemessig - og jeg skammer meg over det. og det er gode grunner for at jeg skammer meg. h-a-l-l-o, hva er det jeg tenker, liksom. skinny jenter, hva er så fint med det? skjelett som vises, nesten aldri lykke i øynene og ja, alt stritter i mot at jeg burde like dette. men jeg liker det.

dette er virkelig skam. og jeg må bli kvitt slike me like-tanker. de er vemmelige.

hva synes du, kjære leser?

jeg har sett lyset.

jeg har sett lyset.

ikke dødslyset,

men julestjernelyset.

... og julefreden har sunket inn. 

[og Linn, jeg vil veldig gjerne kommentere bloggen din, men det går ikke. kan du se på det?]

for better or for worse?

tiden fram til nå har vært tøff.

jeg håper den blir bedre.

den blir det.

sant?

a challenge.

om meg:

✫ jeg kan snakke mye, og veldig fort.
✫ jeg er elendig til å tegne.
✫ jeg er huge samantha ronson-fan.
✫ jeg misliker å definere mennesker.
✫ i'm switching between English og norsk.
✫jeg har deltatt i en musikal.
✫ jeg elsker å lese.
✫ det er for meg de små tingene som telles.
✫ jeg liker å ta bilder.
✫ jeg er kristen.

dette bilder gir meg gode minner.
ganske enkelt fordi hun betyr mye
for meg, og at hun alltid har vært
der når jeg trenger henne.

du vet hvem du er.

dette bildet gir meg dårlige minner.
skal ikke si så altfor mye, fordi
den delen av livet hører fortiden til.

takk for at det nesten er ute av livet mitt.

så til dere lesere:

ta utfordringen går som går utpå:
1. Skriv 10 ting om deg selv.
2. Legg ut et bilde som er et av dine beste minner og fortell om det.
3. Også et bilde du ikke liker.
4. Så utfordrer du minst 5 nye.

ida marie
mette
linn
karoline
daniel

evt andre? - alle skal få.

me, myself & i - in a nutshell.

jeg og venninna mi satt og leste i mag-bladet en dag, og fant et ganske så fancy intervju der inne av über-kule sondre lerche. det var riktignok intervjuspørsmålene vi fant mest interessante, men pytt sann, vi vil gi sondre lerche statusen han fortjener. anyway, av de spm lagde vi en liten blogg-utfording, hvor jeg har ofret meg til å svare først! de jeg utfordrer vil stå nederst på siden, men husk; ikke sniktitt før du har lest gjennom spm + svar, her, nå.

you are now okay to proceed:

1. tre ord om meg
annerledes, positiv & alltid motsetning!
2. det første jeg gjør om morgenen
åpner øynene, og ser på det som måtte være foran meg.
3. MP3'en min er full av
musikk fra alle sjangre, samt bilder av de jeg er glade i.
4. skulle jeg laget album hadde det vært
følelsesladet, og så personlig at ingen hadde skjønt en dritt.
5. klesskapet mitt er full av
minner fra forskjellige livsepoker - i form av klær, som regel
6. første gang jeg var full var jeg
15, og følte meg litt for kul enn det jeg egentlig var. satt i kjelleren på en blokkleilighet, og drakk dårlig vin. men fjortisslatteren var i alle fall satt på full guffe, da!
7. jeg føler meg mest sexy når
jenta mi står inne på prøverommet og prøver kjole. heldigvis har jeg bare falt for fristelsen èn gang (hittil).
8. på fest finner du meg
litt overalt; på dansegulvet, i sofaen, sittende utenfor på trappa, bak disken og mikser drinker, ved musikkanlegget, på toalettet klinenende med en eller annen jente, midt i inngangen og hilser på de fleste som stikker innom, på kjøkkenet og lager meg mat/whatever, og ja, de fleste plasser som sagt.
9. jeg kan ikke leve uten
maslows behovspyramide, familien, venner, bøkene mine, musikken min, minnene + +
10. barn er
absolutt herlige! elsker uforutsigbarheten deres. finest på avstand, though.
11. kjærlighet er
stadig undervurdert - spesielt dens kraft.
12. alle gutter burde
være litt bedre mennesker. dette gjelder også jentene, btw!
13. jeg er best til
å ta i mot utfordringer. utfordre meg, og jeg gjør mitt absolutt beste, i alle fall.
14. jeg er dårligst til
å gjøre det jeg burde. som nå. burde egentlig ha tvunget meg til å gå på skolen, men psyken er for svak. i morgen, maybe? ja.
15. jeg blir lei meg når
skuffelsene blir for store. og når verden ikke var som jeg forventet, på en negativ måte, riktig nok.
16. det mest ulovlige jeg har gjort
stjålet fra butikk, ikke brukt bilbelte og gått på rødt lys.
17. jeg beundrer
alle de herlige folka som virkelig får til å leve det flotte livet alle jordens mennesker fortjener / samt vikkan og linn og karoline for deres utrolig sterke kamp mot sin egen psyke.
18. min verste uvane
jeg er alltid sen - alltid!
19. jeg tror på
Gud / gud - mer tør jeg ikke uttale meg om Han / han. og karma. og kjærligheten. og skjebnen. og livets kraft.
20. jeg blir lykkelig av
å leve, samtidig som at det suger gleden ut av meg. kjenne solen i ansiktet, mens sanden under meg er myk, og samtidig hard. når jeg kjenner vindkastet mot kroppen, og merker værets krefter. i det jeg vandrer i juniværet, med lillesøster og en rød colaboks i hånden. det er tusenvis av ting som gjør meg lykkelig. og jeg vil alltid kjempe for å føle lykkens rus èn gang til.
21. kona mi er
helt utrolig, som klarer å holde ut med meg. ikke nok med det; hun elsker meg like høyt som jeg elsker henne. ah, jeg er så heldig - når jeg finner henne / finner ut hvem det skal være.
22. du visste kanskje ikke at jeg
er twitter-avhengig?
23. sex er
herlig! om det blir riktig, og med riktig person. men egentlig litt for oppskrytt generelt i samfunnet (må da finnes andre interesser også).
24. den kuleste personen jeg har snakket med
samantha ronson. tiltross for at det bare var over nett (telles det, da?). hun er virkelig idolet mitt!
25. hvis jeg var statsminister ville jeg
mislyktes. jeg har dessverre for lite peiling på politikk. håper det i alle fall hadde fantes en angreknapp for mine statsministiske handlinger.
26. til jul ønsker jeg meg
kule bøker (spesielt selvhjelpsbøker av alle slag), musikk, bilder, rosa hårspray, glade venner & familiemedlemmer, fred i verden  smil på alles ansikter.

what to say? det er i alle fall ærlig. håper dere likte det!

jeg vil herved utfordre daniel, ida, maria, vikkan, malin, linn, anne, karoline, anne louise, mette og ida marie.

let me know.

tusen tanker svirrer i mitt hode.

tusen tanker svirrer i mitt hode

jeg vet
men jeg vet ikke
hva er det jeg i så fall ikke vet?
nei
nå kan du lure
for da lurer du litt
som meg
for jeg vet
men jeg vet ikke

fridag.

hva gjør man på en fridag [hverdag] ?

check it out;

dere burde virkelige sjekke ut denne videoen. ah, helt utrolig!

lov meg at du ser hele filmen! right?

de fine s - ordene.

det er sol.
det er strålende.
det er smil.

smiler du?

nedtur.

er det greit om jeg forteller at jeg ikke har det bra med meg selv nå? er det greit om jeg forteller at jeg har hatt det helt for jævlig den siste uken? jeg går rundt med en slik usikkerhet i kroppen, hvor jeg er usikker på hva alt og alle føler om meg, synes om meg. kort sagt så føler jeg usikkerheten ovenfor meg selv over til de andre. for jeg takler ikke tanken på at jeg ennå ikke har det bra med meg selv, samtidig som at jeg ikke takler å lyve for meg selv heller. alt føles vanskelig. og ja, jeg vet jeg klarer dette. jeg vet at ting blir bedre. jeg vet at jeg mest sannsynlig er et sterkt menneske, og at ting blir klarere for meg. og jeg gleder meg til den / de dagen(-e) kommer. inntil videre skal jeg vente stille og rolig her i min egen skjulte tankeverden. for jeg tenker en masse tanker, som nesten ingen andre vet om. og det er litt godt. for hva om de hadde fått vite om det? hva om de da hadde skygget banen, holdt seg unna meg. jeg er redd. nesten alle de jeg har åpnet meg opp til, type fortalt absolutt hele historien til, har forlatt meg. de har alle forlatt meg, en etter en. så nå står jeg her; uten mot til å fortelle til folk mer.

vil jeg tislutt ende alene? tror ikke det. håper ikke det.

beklager.

...men av diverse årsaker så er jeg ikke i stand til å skrive her nå. jeg vil mest sannsynlig komme tilbake om et par dager.

så absolutt hyggelig om dere legger igjen en cozy kommentar, så skal jeg gjøre det samme til dere!

hm.

hm, er et eller annet som får meg til å tenke: åh, faen.

life update.

sånn, nå er jeg kommet litt mer til hektene, hodemessig. og ja, jeg vet ikke helt hva jeg skal oppdatere dere med, men jeg vil prøve mitt beste, alt kun for dere.

vennemessig har jeg det veldig bra. jeg begynner å innse hvor sinnsykt kule venner jeg har, og ja, jeg elsker de. det er virkelig pain å ikke møte venner de dagene jeg har det for travelt. og det kan virkelig ikke gå mer enn to dager mellom hver gang ser en eller annen venn. venner og familie - det er dèt som teller for meg. hvordan går det med deg og din(-e) venn(-er)?

kjærligheten er det heller ikke mye å klage på. smiler masse hver dag, når jeg tenker på det. er virkelig så godt å være glad i noen, og samtidig vite at det er gjengjeldt. gudene skal vite at kinnene mine er slitne etter all rødmingen og smilingen, kjenner dere igjen følelsen? takk til deg, du som gir meg denne følelsen. du betyr bare mer og mer for meg. det skal være både sikkert og visst.

psykisk går det både opp og ned. har noen gode dager, og noen dårlige. men det er sånn livet skal være, så jeg godtar det. har heldigvis blitt flinkere med å fortelle andre om jeg har en dårlig dag, så de kan hjelpe meg med å holde meg oppe. her mine elskverdige kommer inn (til deres viten: jeg kjemper i mot en viss, stor trang til å taste inn et sånt fjortiss-hjerte nå), og ja, jeg setter virkelig pris på vennene mine. de betyr mye for meg og min psyke.

fysisk går det faktisk svært dårlig med. først lå jeg èn uke til sengs, bokstavelig talt, med influensa type A (H1N1). og etter denne intense influensa-uken, så ringer legen meg og forteller at det mest sannsynlig er lungeinfeksjon som fratar kroppen min pusten (ja, inhalerer som ei gammel kjerring, er virkelig tragisk). men ja, håper ting blir litt bedre etterhvert. skal i alle fall holde meg unna kirke-vennene mine, for er det noe jeg er redd for, så er det gudshelbredelse. høres i prinsippet fint ut, men ja, skummelt òg, som sagt.

hva synes dere om update'n min? selv så ble jeg litt fornøyd. noe mer dere lurer på?
i do really love you; all of my blog-friends.

nytt og bedre liv.

for å være ærlig nå, så aner jeg ikke hva jeg skal skrive. jeg aner ikke hva jeg burde gjøre, eller hva jeg burde si. jeg aner ikke så veldig mye. men det jeg faktisk aner, er at jeg burde komme med en update til dere. og det skal jeg også - i think - bare ikke i kveld. for i kveld har jeg så mange merkelige tanker i hodet, at det hadde bare blitt allikevel. så om jeg redigerer om dette innlegget senere, så håper jeg dere tilgir meg. for om jeg har gjort det, så er det fordi jeg ikke har giddet å skrive et helt nytt et. men ja, som sagt, så får jeg se hva jeg gjør.
det er uansett ny måned, og i denne måneden skal jeg starte nytt og bedre liv. i hope. hva tror dere, blir måneden er bra? i think so.

mine øyne er to av tusenvis her i verden.

mine øyne er to av tusenvis her i verden.

to sandkorn på en strand.

Gud er her for oss alle,

vi er alle edelstener i hans hånd.

og så lenge jeg lever vil jeg takke han for at han skapte verden.

- en på leiren jeg var leder på, som skrev.

jeg er hjemme, etter fem dager "på ferie".

hvordan går det med deg, har du det bra?

power = latter + selvtillit.

jeg ser film nå, austin power faktisk. er vel ikke nødvendigvis fordi den er så mediebasert bra, men fordi den er temmelig underholdende. jeg ligger her. ler og ler og ler. det er godt å le. spesielt når man ler ordentlig, ikke bare sånn halvhjertet. gud skal vite at jeg har savnet å le. føler meg litt patetisk når jeg ikke har ledd slik på dager og uker, også er det en idiotisk film som skal få meg til å starte? jaja, det var nok ikke latteren min jeg satte meg ned for å skrive om. det jeg fant mer interessant var denne filmen. hvor utrolig denne austin power er. mike myers' karakter er så inn i nåtiden at det er fantastisk å se på. skulle virkelig ønske at også jeg kunne
fokusert så fullstendig på det som skjer nå, og glemme både fortid og framtid. det er en fantastisk mulighet, og om jeg skal overanalysere filmen, så vil jeg påstå den er en kritikk på dagens samfunn (dvs vesten). noe annet jeg har lagt merke til er austins forunderlige selvtillit. det er så herlig å se at man kan sprade rundt og virkelig være stolt av seg selv. ja, nå mener jeg virkelig ikke at man trenger å gjøre det på en så vulgær måte som i filmen, men vi burde være litt mer stolt av oss selv enn det vi allerede er. tør du det? eller skal du, som alle de andre, komme med tåpelige unnskylder som at du f.eks. er for stygg, eller uattraktiv, eller tykk, eller kortbeint, eller uproposjenert. for om du tenker slike tanker, så lyver du. for du er perfekt. og det akkurat som du er. ikke sant?

jeg vil utfordre dere til å elske dere selv neste uke. og om dere ikke klarer å elske dere fullt ut, så lat som. smil, vær overglad, fortell mennesker du er glade i nettopp det at du er glade i dem. for jeg er bombesikker på at smilet på ditt ansikt vil redde dagen til noen. smil, og vær stolt av dere selv!

smilet.

et smil
et enkelt smil
forsiktig og beroligende
håp og lengsel
trygghet og varme
alt i et enkelt smil
et smil som redder dagen
et enkelt smil
en begynnelse

jeg kommer sterke tilbake, må bare få på plass byggeklossene først.

noe spesifikt og konkret dere vil jeg skal skrive om?

it is what it is.

... nå må man bare bygge seg opp igjen. hjelp?

begravelse.

det gjelder noen du er glad i. vedkommende har betydd så og si hele verden for deg. også ber foreldene deg om å la være å komme. nei, de ber ikke - de bønnfaller deg. og de har god grunn til det. ville du da latt være å dukke opp? hun er jo så viktig for deg, du vil jo ikke ødelegge avslutningene hennes for de som er glad i henne, og henne selv. jeg vet ikke lengre. hva ville du gjort?

oppdatering.

det er så mye som kunne ha blitt skrevet - mye som kunne ha blitt fortalt. men når jeg kommer meg til tastaturet, så blir alt stille. alle tanker jeg har hatt i løpet av dagen forsvinner. av og til tror jeg at jeg forsvinner også. jeg famler i mørket; leter etter exit-skiltet. for hvor er veien hjem til lykkeland? hvor er den gode, glade følelsen? jeg trodde virkelig jeg var snart ferdig med dette tidligere i år. jeg var gladere da. hadde gladere tanker. men jeg kan ikke tenke sånn nå. jeg er riktignok nede nå, men jeg må holde meg oppe. vet det er hardt, og at det er helt jævlig, men det må skje en endring snart.

de har forresten kontaktet voksenpsykiatrien. det menes at jeg trenger utvidet psykoterapi - fra en halvtime hver andre uke, til to ganger i uken. alt dette er veldig uklart, og det er fortsatt bare snakk. men uansett, det skremmer meg i grunn. er jeg virkelig så dårlig? og hvorfor ser jeg det ikke like tydelig selv? jeg begynner virkelig å bli gal. sånn er det bare. ikke noen grunn til å dvele ved det.

familiebånd.

lavmælt - men ikke taus

nøysom - men også raus

lettfødt - men setter spørsmål


det var disse ordene min bestemor brukte om meg i bursdagskortet jeg fikk i år. ord som i grunn passer godt til meg. for bestemor kjenner meg. ikke det at jeg har fortalt henne så mye om mitt liv, eller at jeg møter henne så ofte (blir dessverre bare et par ganger i året), men hun kjenner meg allikevel. og hun liker det hun kjenner i meg. jeg har en bestemor som liker meg - og det gjør meg stolt. familie betyr veldig mye for meg, og jeg vet at familien støtter meg i det aller meste jeg bedriver. det er klart vi diskuterer, og er uenige - ja, vi kan til og med finne på å krangle. men vi vet at vi er glade i hverandre. vi holder sammen i tykt og tynt. vi er en familie.

familie er som sagt viktig, og da er det ikke bare snakk om det biologiske slektskapet, men også de som står meg nær. de mennenskene som jeg ikke har noen felles gener med, men som jeg bryr meg veldig om. sånn sett er vi jo en liten familie her i bloggeland også, eller hva? da blir vi en liten nettkulturell familie, med kommentarer som bånd.

hvordan har du det med din familie?

ufullstendig.

warm feeling
cold feeling
feeling so much
i don't want it
anymore

for tiden så er jeg er glad, men ikke fullstendig glad. jeg er trist, men ikke fullstendig trist. det er så mye som skjer for tiden. altfor mange tanker og følelser å ta hensyn til. altfor mange motstridende meninger. jeg er så lei av kaos, og jeg kjemper innbitt for å holde meg selv i orden. det er hardt, det er det, men jeg føler jeg må. har ikke noe valg. hadde jeg bare visst hvilke tanker som var rett å tenke. hvilke handlinger som er rett å gjøre. jeg vet ingenting lengre. kun at jeg lever feil. jeg tror jeg lever feil. for enten så lever jeg feil, eller så er det at jeg egentlig ikke burde være i live. kan noen fortelle meg hva som er rett?

smile - gråte
snakke - tie
leve - død

spising + forstyrrelser.

en person med spiseforstyrrelse har for uten vansker med å forholde seg til mat, også vansker i forhold til egne tanker og følelser. [...] for en person med spiseforstyrrelse kan kroppen ha blitt et språk for å skape identitet og kontroll, samt takle følelser og livsproblemer. personer med spiseforstyrrelser har ofte lav og svingende selvfølelse og kan oppleve å ha dårlig kontroll over deler av livet. kontroll over mat og egen kropp kan for noen være et forsøk på å oppnå følelsesmessig kontroll og bedre selvfølelse.

- Wikipedia.

jeg har i ganske lenge lidd av en udefinerbar spiseforstyrrelse. og den er udefinerbar fordi jeg aldri oppsøkte hjelp når det var på sitt verste. men det sier seg selv at jeg sliter med spisingen, i grunn. spesielt om jeg er i perioder med maks tre måltider om dagen, samt et litt mer intenst treningsregime enn til vanlig. og selvfølelsen, vel den synker til ekstrem lav grad. det er slettes ikke så glamorøst med spiseforstyrrelse. virker litt som at folk ikke helt forstår hvor alvorlig denne psykdommen virkelig er. for det er en psykdom, og den er rett og slett bare helt jævlig. sånn er det bare.

kjennetegn i forhold til mat: opptatthet av mat, spiser mindre, foretrekker å spise alene, velger lav-kalorimat, irritabel og stresset rundt måltider, endret atferd i forbindelse med mat (som å skjære maten i mange biter, flytte den omkring på tallerkenen eller smøre den utover), kaster og gjemmer mat (i servietter, lommer etc), forlater bordet rett etter måltidet og sørger for støy (som kan skjule at vedkommende kaster opp), overspising, oppkast, benekter sult når vedkommende opplagt må være sulten, drikker svært mye for å døyve sultfølelse.

- fortsatt Wikipedia.

som dere ser så har jeg uthevet de punktene jeg kjenner meg selv mest igjen i. skal innrømme at jeg blir frustrert når det, for meg, virker som at hele teksten er uthevet, men sånn er det. jeg vet med meg selv at jeg i det minste har gjort store endringer, og at jeg nærmest er fri for denne psykdommen. greit, jeg har de siste ukene hatt tilbakefall, men jeg er på god vei. og jeg gir ikke opp, uansett. dette er min kamp. jeg skal overvinne spiseforstyrrelsene.

om det er noen lesere som sliter med spisingen vil jeg anbefale de og blant annet se i kolonnen til høyre. der har jeg linket til diverse organisasjoner som hjelper og støtter deg. tenk den flotte tanke at det er så mange der ute i verden som er villig til å gjøre nesten alt for at du skal bli fri fra matbesettelsens klør. jeg har jo som mål og bli fri, og det er godt at mange støtter meg. eller ja, de som vet om spiseproblemene støtter meg. (dvs noen, få venner, samt det offentlige støtteapparatet. og nei, familien vet faktisk ikke om det. sånn er den saken). jeg vil oppfordre alle som lider av denne psykdommen til å være ærlig mot seg selv og andre. jeg selv visste ikke at det var spiseforstyrrelser jeg led av, før jeg hadde kommet gjennom de verste periodene. vær åpen om det. det hjelper faktisk både deg selv og andre til å forstå. for dette er viktige greier, samt noe jeg virkelig tror på!

er det noe i livet som tynger
vil jeg oppfordre til at man klynger
seg til håpet og si:
"det er ikke forbi
før "The Fat Lady" danser og synger!"

- fra denne siden.

dette innlegget vil jeg forresten dedikere til Vikkan, for at hun gir meg så mye inspirasjon fra sitt flotte vesen. du betyr mye for meg - mer enn du aner.

liten undring.

er det normalt å se for seg i en begravelseskiste - død - i en alder av 17/18 år?

forbudt kjærlighet.

øyner møtes, blikk deles, det tenkes; det fantaseres.

det er mye som kan skje mellom to mennesker. følelser som ikke burde være til, men som av en eller annen grunn er der allikevel. det er snakk om følelser - romantiserte følelser - som aldri burde ha kommet. men kan ikke noe for det; jeg har følelser for henne, og jeg er fullt klar over at jeg ikke burde. tro meg, jeg har prøvd å komme over henne. men jeg klarer ikke, hun er for nydelig. det handler ikke bare om hvor vakker hun er, men de mange trekkene ved henne, som person. for eksempel måten latteren triller ut av kroppen, eller det søte smilet hun får når hun står der og hører musikk for seg selv. det har med væremåten, og hvordan hun svever i gjennom rommet. jeg klarer det ikke, men vær gang hun er i omegnet, så må jeg holde meg nær. nær henne.

jeg har ikke kjent henne lenge, men siste ukene har vært nok. jeg har har forstått hvor fantastisk hun er. og hvor umulig denne situasjonen er. jeg vil, men kan ikke. greia med sosiale roller ødelegger veldig mye akkurat nå. hva gjør man med en forbudt kjærlighet som ikke vil gå bort? dette har preget èn måned av livet mitt allerde, hvordan går jeg fram for at det ikke skal gå mer tid? jeg kjemper for å bli fri, men det går ikke. hjelpes, føler jeg suger som menneske for tiden.

you're standing right in front of me

so close, but yet so far away

elsk deg selv som du kan elske andre.

jeg har hatt en veldig negativ periode nå, som dere kanskje har merket. og
jeg er så lei av det. vil bare ha det fint og flott, men det har en tendens til
å ikke skje. i mellomtiden så tar jeg igjen litt lesing, i og med at det er så
mange bøker på leselisten min, som jeg ikke har fått tid til. og i dag har det
gått i ta tid til kjærlighet av David Kvebæk, en bok mor har satt på
listen min. og i den boken fant jeg et fint sitat, som jeg synes alle burde få
meg seg:

å være førsteperson i sitt eget liv er målet for menneskets myndiggjøring. hele
oppdragelsesprosessen skal ha dette som et selvfølgelig og overordnetmål.
men dessverre, hvor ofte opplever vi ikke at denne naturlige prosess møter
sterk motstand alt fra barnets første forsøk på å markere sin autonomi, sin
selvstendighet.oppgjennom livet kjempes det en ganske hard kamp for å nå dette
selvfølgelige stadium. mange når det i løpet av sin pubertetstid. mange når det
aldri. en og annen når det gjennom svære kriser og noen gjennom hjelp av
andre.

- fra David Kebæk, ta tid til kjærlighet, 1982.

det handler om å huske på å sette seg selv i sentrum. det er du selv som er viktigst i ditt liv, ingen andre. utrolig lett å glemme dette, og det er temmelig dumt. noe så burde vært verdens største selvfølge, er blitt verdens minst brukte tanke. ta deg selv alvorlig, du er tross alt kjernepunktet. vær litt som barna; de er så levende engasjerte i seg selv som sentrum for alt som skjer i deres eget liv. barna rundt dere har virkelig forstått det, så kanskje vi kan få frisket opp vår hukommelsen, og få brukt den tankegangen igjen?

p(l)eac/se.

stor dag i dag. men egentlig så føles den ganske liten. 

savn.

jeg tenker litt faen, faen, faen nå. for jeg sliter veldig mye med å holde meg oppe. vet at det er mest bare for i dag, ettersom at jeg er så sliten i hodet etter en intens helg i Bergen. ting føles så tungt, og savnet etter den ene, gode venninnen som bare kan sitte her og nyte stillhet med meg savnes. jeg lurer fælt på hvordan det er å ha den bestevennen å kunne tenke tilbake i tiden med. denne ene personen du alltid har fortrodd deg til, som kjenner deg nærmest ut og inn. gud skal vite hvor mye jeg har lyst til at denne personen kunne ha kommet inn døren min, med filmer han/hun vet jeg liker, og masse albumer med vår fortid inni, som vi kan sitte å se i. men denne personen vil ikke komme inn døren, det vet jeg godt. og grunnen til at jeg vet det, er for at denne personen ikke finnes. og det er egentlig ikke noe spesielt buhu over det, vil ikke ha masse stakkars deg-meldinger. men ja, jeg skal slutte å bable slikt tøv som jeg gjør.

ting blir bedre, det vet jeg. men vil bare ha litt ro og fred. sitter og spiser masse crap nå, som jeg vet jeg blir kvalm av, bare slik at jeg kan bli kvalm og kaste opp. og kaster jeg ikke opp, så legger jeg på meg såpass at jeg har grunn nok til å spise minimalt og trene hardere. med andre ord; jeg er på dypt vann.
noen tips til bedre framtid?

vær den vennen du selv ville hatt.

jeg sitter her på biblioteket hjemme. det er mørkt, sent og veldig stille. men jeg trives. tanken på at jeg ikke starter på skolen før klokken 14.00 i morgen gjør meg glad, og tanken på at det kun er dobbelttime gym gjør meg gladere. sitter her nå, vet ikke helt hva jeg skal skrive, men jeg prøver. skal innrømme at jeg skriver mest fordi Vikkan har utlyst flere innlegg fra oss bloggere, og jeg er aldeles enige. vi har vært for late. forhåpentligvis er det fordi vi har vært ute og hatt det gøy, og nærmest glemt det faktum at vi har en blogg, med lesere. ja faktisk så tviholder jeg på den tanken. det at dere har det bra er noe jeg håper så inderlig. har du det bra?

i det siste har det vært så utrolig mye som har skjedd. følelsene går opp, ned og til alle sider. og når jeg snakker om følelser her nå, så mener jeg alle mulige følelser. det har vært glede, sorg, panikk, kjærlighetssorg, småforelskelse, krangler, nedstemthet og generelt kaos. skulle ønske Skjebnen bare kunne ha gitt meg en litt rolig stund nå, men det virker ikke så. jeg kjemper hardt for å holde meg positiv, og klarer det stort sett. vet jo at det er mye enklere å leve generelt om man har en grei innstilling, men forstår også at det kan være vanskelig. det er derfor viktig å si i fra. ha en god venn du føler du kan snakke med. trenger ikke å fortelle alt, men bare littegranne. som for eksempel en hendelse av noe slag, eller et minne. venner er så viktige, folkens, har dere skjønt det?

jeg takker virkelig mine venner for at jeg klarer å holde meg såpass positiv som jeg er. de er der for meg, støtter meg. er ikke alltid jeg forteller de alt, men bare det å vite at jeg har muligheten, gjør det lettere. bare det å vite at de ikke stiller krav til hva jeg må fortelle dem, fordi de godtar meg nærmest uansett, gjør godt. og er der for de. uansett om det er en liten, hverdagslig klem, eller en kose-kveld med masse venne-oppmerksomhet. jeg er vennene mine evig takknemlig. og for meg er de bare helt fantastisk best. kunne ha sittet her og skrevet titusenmilliarder ord om hvor utrolige vennene mine er, men for dere leseres skyld (og muligens lengden på innleggets skyld), skal jeg slutte her. også avslutter jeg med noen god-ord, samt et håp om at det ikke blir så lenge til neste innlegg.

Den sanne oppdagelsesreise består ikke av å finne nye landskaper, men å se
med nye øyne.

- Marcel Proust.

er dere der for vennene deres?

Maria...

...dagen er din, bare din.

Takk for at jeg har fått kjenne deg. Støttet meg i tykt og tynt.

Men i dag er det din dag.

sangen for så mange.

Du finner den her.

jeg trenger hjelp. selvhjelp og vennehjelp.

jeg har tenkt mye den siste tiden. de fleste tankene har gått ut på at jeg må skjerpe meg. jeg kan jo ikke godta å ha det så jævlig uten en gang å prøve og forbedre tilstanden. så jeg har bestemt meg for å endre tankegang. og da mener jeg total endring. blant annet holder jeg på å lese en populær-psykologi-bok med "å bekjempe depresjon" (forfatter er Paul Gilbert) som tittel. straks jeg så den i bokhyllen i en helt tilfeldig butikk forsto jeg hvor perfekt timing dette var. der og da bestemte jeg meg for å gjøre dette til tidenes skoleår. jeg er lei av å føle meg dårlig dag inn og dag ut. så jeg skal gjøre noe. det kommer til å bli et hardt, skummelt, krevende og langsomt arbeide, men det er så absolutt verdt det.

hvordan går det med dere? er lei for at jeg ikke har skrevet på en stund, og men jobber med et lengre innlegg. vær tålmodig, mine venner! for tålmodigheten kan òg være vår venn. noe spesielt dere vil jeg skal skrive om?

i'm done pretending. you're out of my life.

du sa jeg ikke skulle fortelle noen, at ingen ville høre uansett. men vet du hva, jeg forteller uansett.
jeg er ikke redd deg lengre, og jeg vil vise det til verden. her er det; stedet hvor alt begynte.
alt det vonde du gjorde meg, er over. farvel, min mishandler!

matvrak.

Nå sitter jeg her, med irriterende sollys inn det store vinduet, og en manglende matlyst. Hvor lang tid etter sist gang du spiste bør du bli sulten? Jeg kan gå opptil to døgn, og ikke føle noe. Har ikke prøvd noe lengre tid, og kommer nok til å gjøre det heller, for jeg vet jo at jeg bør spise. Det bare skjer ikke. Mat er virkelig et problem for tiden, men jeg klarer ikke å håndtere det. Ikke nå, altfor mye skjer i livet mitt til at jeg kan bruke såpass mye energi på og styre matveien. Heldigvis kommer jeg aldri til å få bulimi, tro meg, jeg har prøvd. Er riktignok ikke noe jeg er stolt over (for hvorfor i huleste skal man være stolt av å ha spiseproblemer?), men jeg er ærlig med meg selv. Jeg er et matvrak, i den grad at jeg vraker maten.



Og jeg har kommet frem til at jeg virkelig, virkelig misliker lesbemiljøet. Hvorfor skal det hele være drama rundt absolutt alt og alle? Alt jeg ønsker meg er et et fint lite paradis å gjemme seg i, ei søt jente som kan holde rundt meg og ingen vonde tanker i det hele tatt. Ah, det hadde vært livet. Men temmelig urealistisk, kjiper'n.



For å være ærlig så hadde jeg en masse planer om hva jeg skulle skrive nå. Så for meg at innlegget kom til å bli langt og oversiktlig, men skrivelysten har forsvunnet. Bra jeg er sånn noenlunde kreativ og kan improvisere litt her på slutt. For eksempel så poster jeg ut et dikt som betyr veldig mye for meg, og legger ut et bilde jeg liker virkelig. Aner ikke om andre bloggere har lagt ut bilde før meg (så nei, det er ikke mitt), men jaja, da velger jeg i så fall å være litt copy cat i dag.

Den syke delen skal ikke spise
Den friske delen skal spise

Den syke delen skal trene
Den friske må ikke

Den syke delen vil ta sitt liv
Den friske delen vil leve

Den syke delen vil spy
Den friske delen vil la være

Den syke delen vil vinne
Den friske delen kjemper imot

Den syke og den friske delen
Har kamp om å vinne

B.R.A.

Jeg har det:

Beklemt
Reaksjonsløs
Angstfullt

Jeg har det B.R.A.

don't push me, 'cause i'm close to the edge.

helvete er tilbake. vel, kanskje ikke det universielle helvete, men mitt helvete er sluppet løs. igjen. føler ikke at livet går på skinner lengre. sliter ekstra for å holde smilet på plass. det ekte smilet mener jeg. for selvsagt kommer det falske fram når jeg egentlig ikke burde sagt at jeg har det bra. følelsene kommer og går, jeg klarer ikke styre de lengre. er det noen der ute som kan å temme sine egne følelser? om det gjelder deg, vennligst kontakt meg. jeg har ikke lenger kontroll på det jeg får i meg. eller, det jeg ikke får i meg blir heller rett. nå kan det gå bortimot halvannet døgn mellom hver gang jeg får i meg næring. kjære gud, ikke la dette skje igjen. jeg som virkelig begynte å trives i denne kroppen. vekten går ned, tror jeg. tør ikke veie meg, men ser det i speilet at jeg blir tynnere. blekere. værsåsnill, hjelp meg, noen der ute.
selvmordstankene har jeg ikke hatt så mye besøk av de siste to ukene, og godt er nå det! priser meg lykkelig for det altså, men er bare så redd for om de kommer tilbake. vil jeg da takle å bekjempe de? kan jeg stole på at dødsangsten min vil være noe av det som holder meg i livet, slik som den har gjort så mange ganger? jeg vet ikke lenger. og motivasjonen min siver ut av kroppen. hjelp!

og ikke vet jeg hvordan jeg skal hjelpe eks-kjæresten min heller. hvordan kan jeg forklare henne at det slett ikke er henne som gjør at det ble slutt? for hun er jo tross alt et fantastisk herlig menneske. og jeg er sinnsykt glad for at vi fortsatt er venner. vet ikke hvordan jeg skal ordlegge meg. jeg mener og tror at dette bruddet er det 'riktige', eller hva jeg nå skal kalle det, men det har jo ingenting om vi er gode eller dårlige mennesker. håper bare at framtiden blir bedre for oss begge. vi skal jo tross alt komme oss gjennom alt det vonde; og bli gode venner igjen. så gode venner som vi først var.

hvem du nå er som leser, hjelp meg. jeg faller i grus. noen tips om hvordan man reiser seg opp igjen? beklager om jeg ikke er det positive, motiverende mennesket, som jeg alltid prøver å være. bare vet ikke hvordan man tenker positive tanker for tiden. holder meg heller opptatt hele tiden. slik glemmer jeg både vonde tanker og sultfølelser. jeg ber deg; legg igjen noe. et tegn på at noen der ute lytter. det betyr mye for meg.

takk for at du leste!

liste-oppfordring.

jeg må skrive innlegg føler jeg. blir nærmest syk om jeg ikke gjør det, føler jeg igjen. som sagt så var jeg i slektstreff i helga. alle spør meg om hvordan jeg har hatt det, og som vanlig har jeg sagt at jeg ikke helt vet. jeg er en sånn person som må få ting litt på avstand. krever litt tid til å tenke. og jeg har funnet ut at slekta mi er sinnsykt digg. jeg har hørt utallige familiehistorier, blitt klappet på hodet, klemt av alle mulige forskjellige mennesker, sjekket opp på badet, festet, drukket væske som egentlig kun er for myndige, kost meg og hatt en kjempe helg.

helgen min har vært helt konge, men allikevel så føler jeg meg ikke helt på topp. føler meg heller litt mere nedstemt av årsaker jeg ikke har tenkt til å dele med dere, i alle fall ikke ennå. ting går videre, og jeg skal komme sterkere tilbake. for jeg har kommet så langt, riktig nok takket være alle mine viktige støttespillere i livet, men jeg kommer i alle fall sterkere. og det håper jeg dere gjør også. enda sterkere, enda bedre! helt til vi nyter hvert eneste sekund av vårt verdifulle liv. jeg vil oppfordre dere til å skrive en liste i kommentar-feltet, over ti ting dere setter mest/ stor pris på i livet. så tenk dere om folkens, hva er flott i deres liv?

og her er listen min over noen ting jeg vil gjøre før jeg dør:
hoppe i fallskjerm
reise jorden rundt
bestige de ti høyeste fjellene i Norge, minst
svømme med delfiner
lære meg å surfe
oppleve så mange konserter som mulig
lære meg å spille gitar
sette meg på et tog uten å vite hvor jeg skal
roadtrip fra Lindesnes til Nordkapp
sykle i Danmark
reise med båt innover Hardangerfjorden

rask hilsen pluss rask gjenkomst.

gled dere til mandag, for da kommer jeg hjem fra hytta; klar til å kommentere masse-masse! men det betyr at dere må skrive mange koselige innlegg, og kommentere her, sånn at jeg kan klikke på den koselige linken deres og kommentere til dere tilbake.

wow, jeg føler meg lite kreativ nå. alle stresser rundt meg. pakker, roper til hverandre, lager rask middag, skrur musikk på, skrur musikk av... dette er livet, folkens. og det er herlig! håper alle får en kjempefin helg, og dere må kose dere masse. jeg tenker på dere alle, dere har blitt mine koselige nettvenner. og Stine er glad i nettvennene sine. alle som en. så ja, jeg er glad i akkurat deg. føles det godt? håper det. slenger btw med et bilde, som jeg digger. enjoy!

et skritt om gangen.

okei, det er på tide å skrive noe her på bloggen min. føler egentlig jeg skylder dere lesere det. kan først si at jeg føler meg helt f*cked up nå, men det er sikkert bare fordi det er 'tidlig' på morgenen, og alt det der. jeg liker uansett å tro det. for i dag skal bli en herlig dag. har ikke peiling på hva som skal skje, eller hva jeg skal finne på, men noe blir det! mulig jeg skal på kino med familien og se 3D-versjonen av Istid3. i tillegg har jeg lyst til å lete i kjelleren og finne fram tomme album slik at jeg kan lime inn bilder og drive med scrapbooking. det er dårlig vær ute, så da må man finne på minnesrike aktiviteter å drive med inne. har dere noen forslag der, forresten?

ellers har jeg sittet en god del foran datamaskin/TV og fulgt med på minnesmarkeringene av selveste Michael Jackson. det er synd at hans tid for å dra opp i Himmelriket var kommet, men flott at det gjøres på en så flott måte. det er ikke noen vits å stå her holde taler om at dette var for tidlig og at han må komme tilbake og blablabla, noe de talende i markeringene hans har forstått. la oss alle ønske han og alle andre som har gått bort lykke til på veien opp til Himmelen! de har endelig fått fullstendig fred.

jeg skal tidlig opp i morgen, har en masse avtaler. så derfor har jeg bestemt meg for at det skal bli en kort, men koselig kveld i kveld. vurderer å ha en egen Stine-kveld, hvor jeg kun tenker på meg selv og mine ønsker. det anbefales! alle der ute fortjener jo det beste, og å ha sin egen kveld. for meg antar jeg at det blir å rydde(ja, med litt musikk bakgrunnen så blir det faktisk som terapi for meg), kanskje en kort film, smøre meg inn med masse dyre kremer fra sminkebutikken til mor, tenne stearinlys, meditere, skrive dagbok med penn og papir, og ja, har ellers ingen andre planer. får vel heller være litt spontan i kveld. i tillegg har jeg planer om å publisere en liste over ting jeg har lyst å gjøre i livet. kan skrive litt mere om hva slike liste-skriverier betyr for meg da, men kan legge til at det har stor betydning for meg.

så fortell meg, hva ville dere gjort om dere skulle ha hatt deres egen kveld, hvor dere bestemmer planene selv?

speachless.

jeg burde skrive noe, men jeg vet ikke hva.

super short & super important.

nå er jeg bare enda mer forvirret enn før.

men jeg vil fremedels oppmuntre dere til å holde ut og ta vare på det herlige livet dere har fått servert. det er en så deilig følelse når man bare kan nyte Livets Gave. så synes ikke synd på dere selv; det har dere gjort nok før, men kjemp kampen dere bare må vinne. jeg nekter å se dere forsvinne for meg, når jeg vet at dere er sterke nok til å kjempe. værsåsnill, hold ut. vær stolte av dere selv og kjemp for det dere synes er viktig.

nyt tiden!

my first summer weekend

det er en rar følelse jeg har i kroppen for tiden. kanskje ikke så veldig negativt, men allikevel rar. for det første har jeg 'pause' med kjæresten. og jeg føler meg så slem, for det var jeg som sa at vi burde ha det. jeg er en dårlig kjæreste, jeg vet det, men nå får jeg tenkt over hva jeg virkelig vil. det blir så trist for oss begge om vi er inne i et forhold en eller begge egentlig ikke ønsker å være inn i. men jeg har iallefall funnet ut at jeg ikke kommer til å inngå noe med min tidligere kjæreste (som jeg nå er til, for to uker framover). eksen og jeg har et komplistert forhold, som jeg aldri forventer at kjæresten skal forstå. det er som om vi ikke kan være med hverandre, men heller ikke være uten. jeg tror jeg vil gå tilbake til kjæresten igjen. det er tross alt henne jeg ønsker å være med, sånn langvari sett. men jeg skal bruke denne ferien til å tenke ut alt, bli friskere, og få et bedre liv som tredjeklassing ved den videregående skolen jeg går på.

det er også andre ting som har plaget meg, ikke like mye som kjærlighetslivet mitt, men dere vet... blant annet plages jeg stadig av angstanfall og mareritt om natten. det er bare helt grusomt, og det verste er vel egentlig hvilke tanker jeg får om meg selv. det er som om jeg ikke vil leve, i det aktuelle sekundet, og at smerten er for tung til å bære i hodet - at jeg 'trenger' å få den til å bli en fysisk smerte. men jeg kommer ikke til å gå ut i fysisk smerte. istedenfor må jeg satse på å gå den harde veien; altså å endre tankegang. jeg må tenke mere positivt, klarne opp i hvilke vaner som tydeligvis ikke er bra for meg, og hvilke vaner som jeg kan beholde. det er vanskelig, det vet jeg, men om et halvt år vil jeg være omtrent frisk. det er mitt mål, det er min lov.

nå skal jeg fortsette å kose meg i Nord-Norge, og håper at dere vil få en flott tid i de få dagene jeg ikke vil være i stand til å oppdatere. husk, jeg har det herlig for tiden, og det synes jeg dere fortjener også. dere er de beste! så jeg spør dere, hva er det dere gleder dere mest til i sommer? type minne, opplevelser, reiser, osv.

vondt, men snart bedre.

i dag har det ikke vært så lett. jeg sliter virkelig nå. dere trenger egentlig ikke å skrive sånne søte håp-meldinger, for jeg vet at alt blir bedre (og mere positivt) i morgen. men i dag leker jeg meg med tanker jeg ikke burde ha i hodet, og alt føles bare virkelig tungt ut. klarer så vidt å stå oppreist. vil bare legge meg, og forsvinne fra denne verdenen. heldigvis har jeg gode venner, som jeg tør å være ærlig til, og som hjelper meg når jeg sier at jeg har det tungt. tror det er veldig undervurdert det å si ifra. for det er ikke lett som venn å skulle 'se det på deg' om du er syk/psyk, så for all del folkens; si ifra. det gjør det så mye lettere for både deg selv og for vennene deres.

i morgen er det sommerferie, og for å være ærlig så vet jeg ikke hva jeg synes. er så lei av alt nå. vil ikke ha fri, vil ikke ha tid til å kunne tenke meg dårligere. som så mange andre får jeg mest sannsynlig ikke lov til å jobbe, og hodet mitt går i spinn. hva skal jeg da gjøre? vet jeg bare må holde ut, prøve å nyte dagen, få så mye sol på kroppen som mulig, henge med de andre som ikke jobber, prøve å besøke flest mulig venner, komme med lunsj til de som faktisk jobber og bare nyte det så mye som jeg kan. gruer meg litt til å måtte vise kroppen min i sommer, men det ordner seg.

og btw, i natt hadde jeg det så sinnsykt vondt at jeg ønsket om å kutte var stort. og det er egentlig ganske ille, for jeg har aldri drevet med kutting. ikke en gang risping. har bare så fysisk vondt i kroppen. føler meg så ensom nå. kjære gud, hjelp meg værsåsnill! og hjelp alle de søte som leser dette. velsigne dem. de er så gode og fine mennesker. alle sammen.

hverdagssamtaler

H: hva gjør du?
S: jeg leter etter inspirasjon.
H: åh, til hva da?
S: til å leve.

just a question;

hva skal jeg skrive om i neste innlegg?

unhapiness serves hardly any other purpose than to make hapiness possible

siden det er en god del snakk om glede og gode følelser her på bloggen min, så tenkte jeg at jeg skulle dele min lille aktivitet for dagen. jeg er veldig glad i sitater, og det er nettopp sitater jeg har lest en god del på i dag. og mens jeg satt på med mange, mange bøker pluss datamaskinen min som hjelp så fant jeg et sitat av tanker Marcel Proust. og det lyder nemlig slik:

happiness serves hardly any other purpose than to make unhappiness possible.

proust er nemlig pessimist, noe jeg slettes ikke er. jeg er utrolig uenig i hva han sier, og sier at han tydligvis har hatt lite av glede i livet hans. faktisk så våger jeg å tippe at han har hatt lite av både glede og håp i sitt liv. jeg mener at glede er noe av det vakreste en kan føle her i dette liv. så derfor har jeg omformulert Prousts sitat til noe selv jeg kan stå for:

unhapiness serves hardly any othe purpose that to make hapiness possible.

håper det var noen der ute som likte tankegangen min, og kanskje så vil jeg dele flere slike 'aktiviteter' med dere bloggvenner.


jeg vil forresten utfordre dere til å bli med på en konkurranse dere kan lese om her. den er kjempegøy, og jeg har satt i gang både familien og venner. anbefales på det varmeste/sterkeste!

jeg er glad. jeg er lei. jeg er meg.

da er det igjen på tide å skrive et nytt innlegg. vil bare starte med å fortelle om alt det flotte jeg har opplevd. det har egentlig ikke skjedd så mye der ute i verden, men oppe i hodet mitt. jeg lar meg tenke bra tanker, jeg lar meg stoppe vonde tanker, jeg lar meg leve. og det er så herlig folkens, åh gud hvor herlig det er. kan ikke slutte å smile når jeg tenker at det snart er sommer og varmt, slik at jeg kan vise fram den deilige kroppen min som jeg endelig har lært å bli bittelitt glad i. det har tatt meg år å komme hit jeg er i dag, men jeg kom hit. endelig er jeg her. har fått beskjed om at jeg ikke får lov til å jobbe i sommer, grunnet tid til å hvile og la kroppen komme til hektene etter år med pine. og det går egentlig greit, selv om at jeg nå ikke har peiling på hva jeg kan gjøre. har litt lyst til å dra nord i landet og besøke den besteste venninnen min, samt å reise sørover etterpå og møte familien til kjæresten. ellers er det bare kosing, soling, enda mere kosing og enda mere soling som står på planen. og er det ikke noen venner eller slikt som kan kose tid med meg, så får jeg kose meg med meg selv. sommer+Stine=kos.

nå virker det litt som at alt bare har vært kult og greit og herlig, men det har det ikke. denne helgen har vært tøff for meg psykisk. utrolig sliten i hodet. vurderte faktisk å ikke dra på hippie-festen med kjæresten, men det utrolig fine ivrige ansiktet fikk meg til å innse hvor mye jeg kom til å miste om jeg ikke dro. og om ting ble for ille er det alltid mulighet til å dra hjem igjen, sant?! kvelden var full av vorspiel, musikk dans, alkohol, klining, forbauselse fra gutter som tydeligvis aldri har sett et lesbepar før, enda mer dansing, enda mer alkohol, smil, nye fjes, hyggelig bodø-væring-type, mange samtaler, mange invitasjoner til nachspiel, kos bak samfunnshuset, litt til dansing og deretter nachspiel for to som avslutning. kvelden kunne ikke blitt bedre, jeg koste meg virkelig. takk kjæresten, som fikk meg til å bli med! evig takknemlig.

de to dagene etter festen, som btw var på fredag, så var det heller ikke bare enkelt å være Stine. vi gjorde ikke så veldig mye, jeg og kjæresten, men bare det å ligge i senga og se på film utmattet meg. vet jo at man blir trøtt av å daffe hele dagen, men hodet mitt hadde virkelig ikke godt. dere vet, gråteanfall, masse følelser, ønske om å kunne slippe alt dette, rykninger i kroppen, angst for å bli forlatt av verden, følelse av ensomhet(noe jeg absolutt ikke var) og bare veldig deppa generelt. og jeg fikk totalt angst-anfall når de begynte å sette opp sing star. fikk bare flashbacks fra forrige gang jeg drev med det(fra misbruks-forholdet mitt), men det var slettes ikke deres feil. de kunne jo ikke vite at jeg har dårlige minner fra det. men jaja, de forsto, så jeg fikk være litt alene på et rom og se film og snakke med venninnen min over nett. da ble alt bedre.

det var da dagens lille få-ut-alt-seksjon og nå skal jeg tenke positivt. i morgen er en ny dag, sies det, og jeg er helt sikker på at den blir utrolig fin. hvorfor ellers har gud skapt den dagen? jeg skal nyte dagen, ha min aller siste time med psykologen fra 14.30 til 15.00, spille basket, henge med venner, sende søte meldinger til kjæresten, mase til verkstedet for å få kameraet mitt tilbake, smile masse, fortelle alle sammen mange dumme vitser som man kan le av, glemme fortiden, 'glemme' at jeg er psykisk syk, ha verdens herligste dag og la alt det gode skje meg. og vet dere hvorfor? jo, fordi jeg er en fantastisk person som fortjener det beste. og skal jeg si dere enda en ting?

det er du også. du er fantastisk. takk for at dere er så herlige, kjære lesere.

vil bare skrive veldig smått nederst om at jeg er lei for alle skrivefeilene jeg har i innleggene mine ganske enkelt fordi jeg ikke gidder å lese igjennom. tilgi meg, mine engle-lesere. og om du har faktisk orket å lese hele dette innlegget; velsigne deg.

motivasjonslinker + 1 lite spørsmål

heisann, folkens.

ja, da har det gått en liten stund siden jeg har skrevet. det vil si et par dager, og jeg skal innrømme at jeg har bittelitt skyldfølelse for at det har gått såpass lang tid. virker som dere andrer oppdaterer både titt og ofte, noe jeg synes er flott forresten! men jeg ser i kommentarfeltet at dere liker mitt forrige 'glad'-innlegg, og stilte for eksempel spørsmålstegn ved motivasjonsbøkene jeg har lest. nå skal jeg innrømme at jeg ikke helt husker titler eller forfattere, men detektiv Stine er på saken og kan sikkert fortelle det i neste innlegg (som forhåpentligvis ikke er så lenge til jeg skriver).

noe som jeg faktisk husker er linker på nettet som jeg kan henvise dere til. vi har da linken her, som jeg liker å lese. det er en veldig fin annonse som skriver litt om depresjon og hva man selv kan gjøre. skal innrømme at jeg ble skremt av artikkelen og torde ikke å gjøre så mye av det som sto der, men tilslutt så fulgte jeg faktisk mange punkt. og vet du hva, de hjalp! her er en annen link som jeg leste, den er fra et nettsted som heter lommelegen. så får dere lese disse to artiklene til jeg har somlet meg til å finne de motivasjonsbok-titlene.

det er sent og jeg sitter her med sosiologiprosjekt, engelsk-lekse og drama i vennegjengen i tankene. jo, også skal jeg på hippie-fest nå på fredagen. noen forslag på hva jeg kan ha på? please, please, please! jeg trenger deres forslag.

på tide å gå sine egne skritt. sin egen vei.

det begynner å bli sommer nå snart. greit, det er masse regn og kaldt akkurat NÅ for tiden. men det er da iallefall grønt og vakkert her i vårt flotte norges-land. skyt meg, for jeg har følelse for å være ikke bare litt patriotisk for tiden. har begynt å innse hvor mye jeg liker landet mitt, og er veldig glad for at jeg bor her. vi er ikke bare heldige som får bo i dette nyrike, oljefylte landet, men vi har faktisk veldig mange fordeler. vi må bare tenke littegranne ekstra på det for å virkelig skjønne det. jeg for eksempel, har tenkt mye på hvordan min egen og andres hverdag er. greit, jeg har det ganske kjipt og livet kan føles helt for jævelig, men jeg priser meg lykkelig for at jeg i det minste har litt livsgnist igjen. den gode perioden har kommet inn i kroppen min, og det gjør meg bare så utrolig glad. positive tanker fyller hodet mitt i blant. LIVET ER GODT, FOLKENS.

for alle dere som jeg vet leser bloggen min og som ikke har det like bra som meg for tiden; det finnes håp. jeg har vært der. jeg har vært og fortsatt er i den håpløse tilstanden hvor den lille hjelpen jeg får ikke hjelper meg. jeg har vurdert å avslutte livet mitt tusenvis ganger. jeg har gått rundt i verden og trodd at jeg ikke er verdt noen ting. det er vanskelig når livet er slikt. tankene gjør deg negativ, og alt er bare en eneste stor, ond sirkel.

men jeg har også opplevd gode sider. de fine sidene ved livet som gjør det verdt og leve. og jeg har valgt å fokusere på de. tankene kan bare gå å legge seg, for jeg er ferdig med å synes synd på meg selv. jeg er ferdig med vonde tanker, jeg er ferdig med å bare demotivere meg selv. så nå skal jeg låne meg en mengde motivasjonsbøker på biblioteket som jeg egentlig ikke kommer til å lese, jeg har tenkt å høre på masse musikk som får meg i godt, herlig humør, jeg har tenkt til å støtte alle andre som er i den samme, vanskelige situasjonen som jeg har vært i, jeg har tenkt til å holde godt rundt kjæresten min å takke henne for at hun hele tiden har støttet meg, først som bestevenn og deretter som kjæreste, jeg har tenkt til å vise omverdenen at jeg er ferdig med alle disse vonde opplevelsene.

verden; her kommer jeg. og jeg har tenkt til å leve det gode liv. noen som joiner?

Hjertelig god dag!

Jeg har ikke skrevet på lenge. 14.mai er sist gang for å være nøyaktig. Og jeg sitter her,k funderer på om jeg burde skamme meg på grunn av det, eller ikke. Dette er jo tross alt min blogg, jeg bestemmer når og hva det skal skrives om, men vil helst ikke skuffe de som faktisk gidder å lese dette heller. De gjør jo masse for meg. Kommenterer, inspirerer og holder meg oppe. Takk, folkens! Setter veldig pris på dere der ute i blogge-land.

Nå hadde det kanskje passet fint med en liten oppdatering samt et lite dikt, som jeg i det siste har begynt med å poste ut, men det skal jeg faktisk ikke. For i steden skal jeg gå og holde kjæresten med selskap, har faktisk holdt henne med selskap i hele uken nå, og feire meg selv og min uutholdende psyke som har holdt seg sånn noenlunde frisk i en uke. Gratulerer til meg.

Ha en hjertens herlig Kristi Himmelfartsdag, folkens, jeg er veldig glad i dere,

Stine

GI MEG ET SMIL

Gi meg et smil - og jeg smiler. send meg et blikk - og jeg er der for deg, klar til å ta imot hva enn det er.

Gi meg dine tanker - og jeg er der for deg. gi meg dine tårer - og jeg skal gråte med deg.

Vit at jeg er her for deg. Alltid min støtte finner du hos meg. men vit også... at jeg aldri kan åpne meg for deg.

Vit at jeg kan smile tilbake være glad for deg, gråte for deg, leve for deg. Men jeg kan aldri gi deg en del av meg.

Jeg åpner meg ikke slik jeg vil du skal gjøre. Jeg gråter ikke slik at du kan trøste meg. Jeg trenger det så inderlig.

Men vit at jeg allerede er ødelagt. Enkelte sår vil aldri leges. Jeg kan ikke slippe deg inn til meg.

Om du ber av hele ditt hjerte - så kan jeg ikke. Vit at jeg vil vite at jeg trenger det. Men prøv å forstå at jeg kan ikke.

Forstå at min smerte har omkranset meg. Innvendig er jeg død. Og det er ingenting mer der for deg å vinne.

Jeg lever mitt liv gjennom andre. Jeg puster din luft tenker dine tanker deler dine sorger frydes over din lykke.

Alt fordi jeg vil ikke puste lenger om jeg tenker mine tanker. tar fram mine sorger eller kjenner på min lykke.

Anonym

Fant på nettsiden SiDetMedOrd.

Favoritten min nettopp fordi det sier så mye om meg og omverdenen.

OPPDATERING.

For å være ærlig så aner jeg ikke hva jeg skal skrive. Føler meg helt blank, samtidig som jeg kjenner angsten spre seg i kroppen. Altfor mye å gjøre på altfor liten tid. Det er prøver, store prosjekter og masse eksamener. Men jeg må holde ut. Har egentlig ikke noe valg. Kan jo ikke jo opp heller, vil ikke være så feig. Hadde bare vært teit etter alle de "det finnes håp"-innleggene mine.

Så for å finne ut litt hva som skjer i verden: Hva driver dere med for tiden?

Yes We Can.

Et menneske kan bli ødelagt, men aldri beseiret.
- Ernest Hemingway

Det er sant som Ernest sier, vi kan aldri bli beseiret. Ja, det kan føles tungt og uendelige tanker og føelser som bare vil oss vondt, men vi kan alltid ta kontrollen tilbake igjen. Vent, la meg skrive det med uthevet skrift bare fordi det er så viktig og få med seg: Vi kan alltid ta kontrollen igjen. For dette er faktisk sant, uansett hvor hardt det føles. Man må riktignok kjempe mange kamper, og kanskje få hjelp til det av noen profesjonelle, men det finnes alltid håp. Og for å gjøre det enkelt for meg selv no, så skal jeg poste et dikt jeg i innlegget til Ida Jackson, som bærer overskriften Nærhet på nett: En oppfordring. (Ja, jeg tenkte på dere når jeg leste overskriften hennes + pluss innlegget). Her er diktet:

Alice Walker
How Poems are Made/A Discredited View

Letting go
In order to hold one
I gradually understand
How poems er made.

There is a place the fear must go.
There is a place the choice must go.
There is a place the loss must go.
The leftover love.
The love that spills out
Of the too full cup
And runs and hides
Its too full self
In shame.

I gradually comprehend
How poems are made.
To the upbeat flight of memories
The flagged beats of the running
Heart.

I understand how poems are made.
They are the tears
That season the smile.
The stiff-neck laughter
That crowds the throat.
The leftover love.
I know how poems are made.

There is a place the loss must go.
There is a place the gain must go.
The leftover love.

Jeg får ikke hjelp. Nå føles det ikke mørkt lengre, nå ER det mørkt. 

Teller på knapper, livet føles så uutholdelig. Jeg vil ikke mer. 

DIAGNOSE X.

Hva feiler det meg? Hva er min psyke-diagnose? Når begynte dette?

Jeg får mange slike spørsmål. Både her på bloggen min, og ute i det virkelige liv. Og tro meg, det er jeg glad for. For det betyr at jeg må tenke over, og resonnere meg fram til det selv. Analysere er kanskje et fint ord for dette. Jeg er en slik person som ofte "glemmer" problemene mine. Jeg skyver de unna, fokuserer på noe annet. Og til et visst punkt kan det være bra, men i det lange løp forstår vi alle at dette ikke fungerer. Det får meg til å stå igjen her på bar bakke, uten mulighet til å vite hvordan jeg skal klare meg. Begynte å gå til psykolog nå i høst. Eller, det er bare vanlig skolepsykolog som har tid til meg èn halvtime annenhver uke. Kanskje oftere, om jeg er veldig heldig. Så som du kanskje skjønner, så er jeg veldig skeptisk til dette psyko-behandlings-opplegget. Men jeg må tenke til hver lille time jeg har, forberede meg og utnytte den lille tiden så godt som mulig. Og tro meg, det er ikke lett. Første psyk-spor jeg har, er fra tolvårsalderen. Da var jeg suicidal m/dødsangst. En merkelig kombinasjon, jeg vet, men vet ikke. Det var det jeg var. Hadde en kraftig depresjon som varte i nesten hele sjuende klasse. Ingen merket noe, ingen fikk vite noe. Og opp gjennom tidene tror jeg at jeg har hatt diverse perioder med depresjoner, men jeg var aldri klar over det. Har tross alt aldri vokst opp med psykiske problemer rundt meg, så det var vanskelig å identifisere følelser enn aldri selv har hørt om. Jeg var redd, og gjorde alt for å skjule det. Løy, spilte (og trodde det selv) at jeg var syk, bortforklarte alt mulig. Jeg skammet meg.

Når jeg fylte seksten ble alt verre. Men jeg forsto fortsatt ikke hva som feilet meg. Jeg regnet egentlig med at det bare fulgte med etter å ha kommet ut som lesbisk. Hadde jeg bare oppsøkt psykolog da, tenker jeg. Da hadde mye vært lettere tror jeg og skolegangen min hadde kanskje ikke vært så fucked up som den er i dag (ja, jeg er perfeksjonist og bli skuffet hver gang jeg ikke får til noe. Tragisk egentlig). Men ikke gjort er ikke gjort, ingen grunn å dvele ved det nå. For jeg må leve med at jeg ikke oppsøkte hjelp før jeg fylte sytten, ganske akkurat også faktisk, og jeg må leve med at jeg mest sannsynlig ikke får hjelp før jeg kommer inn i voksenpsykiatrien, som er et halvt år til.

Depresjonene er forsåvidt milde, men har kraftige humørsvigninger, så mulig jeg diagnosiseres med bipolar lidelse. Jeg tror faktisk selv at jeg er bipolar, har lest meget om emnet. Men greit nok, jeg får vente å se. Har også mye angst, som kan være angst for mye rart. Mye av angsten skyldes skole (det er her perfeksjonisten Stine kommer inn) og ved sosiale samlinger. Kan avogtil ha en tendens til å bekymre meg veldig mye, sånn for omverdenen. Har etterhvert lært meg å "kutte ut" den slags virkelighet, og feks ikke se så mye på nyhetene. Det er veldig mye elendig som skjer i verdenen her. Er det min skyld? - tenker jeg da.

Det er sent, og jeg har tentamen i morgen. Så dere for lese dette, og skrive spørsmål i kommentarfeltet om dere lurer på noe. Jeg er en veldig åpen person sånn egentlig, svarer på det meste.
Og beklager for at det ble et veldig rotete innlegg, har ikke tort å lese det gjennom selv en gang.

HÅPLØST.

Vil jeg egentlig bli frisk? Vet ikke lengre, det høres ut som en skummel tanke. Har levd med det å være psyk så lenge jeg kan huske nesten, og jeg vet ikke hvordan det er å leve "normalt". Hvordan føles det å ha en normal ungdomstid, med bare lekser, mote, musikk og kjærlighetssorg å tenke på? Og hvordan er det å basere fremtiden på handlinger du skal og kan takle selv? Alt dette høres flott ut, men også jævlig skummelt. Hva om jeg får tilbakefall etter endt behandling, må jeg da vente på nye ventelister? Eller vil de ta hensyn til min tidligere psyke-historie og slippe meg rett inn dørene til shrinkene?

Jeg klarer ikke helt å tenke på en framtid med mest glade hendelser og med smil som hovedfølelse, for det kjennes så umulig ut nå. Hver gang jeg legger meg nå og kjenne at jeg har hatt en kjempefin dan, så kommer angsten. Angsten for hva som hender snart; de vonde dagene.

Når psykologen spør meg om hva jeg er mest redd for at han skal spørre om, burde jeg kanskje svare: "hva vil du?". For jeg vet ikke hva jeg vil. Ikke vil jeg være psyk, men jeg på en måte ikke bli frisk heller. Og ikke vil jeg være glad, men allikevel føle gleden i livet.
Noen ganger skulle jeg ønske jeg var en nikkedukke, og at noen kunne ha styrt livet mitt. Kanskje de vet hva jeg vil?

STAND UP AND FIGHT

- det var det som sto som oversikt på en av bloggene jeg leser. Og det betød virkelig mye for meg da. Jeg ble inspirert til å stå igjen og kjempe mot sykdommen min. Jeg er lei av å la meg bli herset med. Jeg er lei av å hele tiden være redd for alt. Vet at jeg må godta mange av symptomene, og at det av og til kan føles veldig tungt, men jeg må stå i mot. Dette er ikke et godt liv å leve, og da må jeg skaffe meg det Gode Liv. Jeg leter etter perfeksjonisme, men må komme meg på bra-stadiet først. Det tok meg langt tid å innse at jeg ikke kan få til alt, det var hardt å svelge. Men jeg lever i alle fall. Og jeg har klart meg temmelig bra, tross alt.

Så hjelp meg, folkens! Hjelp meg å holde meg oppe, jeg står på kanten her.

HOW THOUGHTFUL OF YOU

Den siste uken har vært... merkelig. Hatt endel manisk uke, noe som er veldig slitsomt. Men det er veldig bra også, for da får jeg gjort en masse ting og smiler masse. Det er så rart, for jeg kjenner på kroppen alle symtomene legen forteller meg. Og det skremmer meg. For når jeg kjennner hvilken fase som feiler meg akkurat da, så bør jeg jo vite hva som feiler meg. Eller hva?

Tentamen-uke har det også vært. Og engelsken gikk så ekstremt dårlig. Kjente den sosiale angsten kom med en gang vi satte oss tett sammen i det lille datarommet. Satt der og bare gråt, skrev bittelitt og ja.. prøvde å fullføre. Måtte tilogmed legge igjen lapp i hylla til læreren, bare for å forklare litt. Men jaa.. vet ikke hva dere vil høre fra meg. Hva vil dere høre?

Ikke mer.

Ikke mer

Jeg vet ikke lenger

Jeg vet ikke lenger hva jeg skal si

Hva jeg skal tenke

Hva jeg skal gjøre

Hvordan jeg skal gjøre det

Hvem jeg er

Hvem jeg vil være

Hvordan jeg skal leve

Alt

Men, det jeg vet er at jeg vil forsvinne

Picture: The CobraSnake

Lonely.

Det er torsdagskveld. Jeg var hjemme fra skolen i dag også. Sa til mor at vi hadde studiedag, men jeg tror hun vet at jeg løy. Jeg har vært borte lenge nå. Så hvorfor er det ingen som spør etter meg? Det sårer meg. De som kaller seg mine venner, tror jeg ikke bryr seg om meg. De har ikke engang spurt hvordan jeg har det, eller hvor jeg er. Eneste som ringer meg er sånne offentlige folk, som lærere og psykolog.

Jeg føler meg lost. Vet ikke hva jeg gjør her lengre. Jeg går rundt og bare er til. Er så redd for mine egne følelser. Har bare sittet og skrevet i dag. Og sett film. To filmer faktisk, læreren min anbefalte meg de. De fikk meg til å gråte. Vet ikke om det var filmene som fikk meg til det, eller om det var 'meg selv', men jeg gråt uansett veldig mye. Hater å gråte nå. Føler meg svak. Også har jeg et dikt som jeg skal poste.

HARDCORE DAY

Jeg burde egentlig vært på skolen nå. Men orket ikke. Eller, jeg helt sikkert klart å  vært der om jeg hadde orket, men jeg orker ikke å orke. Huff, blir sliten av alt å orke-praten.  Har veldig dårlig samvittighet, det skal sies. For jeg har mattetime klokken ti i dag, og med manglende timeantall PLUSS mattetentamen neste uke burde jeg(åh hjelpes, tentamen også, ja). Men ja, jeg sitter her akkurat nå og det kan jeg ikke endre på nå. Om jeg skal gjøre en endring i nærmeste framtid får vi se på. 

Det er mye fint som skjer med vennene mine for tiden, og det er bra. Jeg blir alltid veldig glad når det skjer bra med de, de fortjener det. Vet at vennegjengen har vært gjennom mye og jeg unner de alt det beste. Tross alle krangler vi har vært gjennom oppover i tiden, tross alle som har kommet i mellom oss. Men ingen splitter meg og vennene mine, da angrer man. og det er mildt sagt. Thanks, folks, you are sooo making my day better. Ja, da var dagens klissete venne-innlegg skrevet. 

Jeg skal til biblioteket i dag, må få levert de bøkene jeg skulle ha levert for eeeeeeeeevigheter siden. Og så er det ekstra lang kor-øvelse i dag. Føler jeg kommer til å hjemme meg på kjøkkenet i kirka, er så angstfylt å stå oppe i benkene med alle de folka. Kan jo alltids dra med D bortover, han hater å stå i koret nesten like mye som meg(bare å melde meg ut sier du? åh neei, det er ikke mulig, er jo litt gøy iblant.haha). Føler D kommer til å le mye i dag. Angrer på at jeg fortalte han om meg og lederen. Og selv om at det skjedde èn gang for lenge, lenge, lenge, lenge, lenge siden; så får jeg høre det som om det skulle ha skjedd hver dag. Oh my god, Stine, tenk at du har hatt sex med en 21-årig leder. Voks opp, D, før jeg kaster deg til løvene. 

Messy innlegg, beklager, men er tross alt min blogg. Som dere sikkert har skjønt, for jeg presiserer det om og om igjen. 

XOXO - lixom. 

Stine.