familiebånd.

lavmælt - men ikke taus

nøysom - men også raus

lettfødt - men setter spørsmål


det var disse ordene min bestemor brukte om meg i bursdagskortet jeg fikk i år. ord som i grunn passer godt til meg. for bestemor kjenner meg. ikke det at jeg har fortalt henne så mye om mitt liv, eller at jeg møter henne så ofte (blir dessverre bare et par ganger i året), men hun kjenner meg allikevel. og hun liker det hun kjenner i meg. jeg har en bestemor som liker meg - og det gjør meg stolt. familie betyr veldig mye for meg, og jeg vet at familien støtter meg i det aller meste jeg bedriver. det er klart vi diskuterer, og er uenige - ja, vi kan til og med finne på å krangle. men vi vet at vi er glade i hverandre. vi holder sammen i tykt og tynt. vi er en familie.

familie er som sagt viktig, og da er det ikke bare snakk om det biologiske slektskapet, men også de som står meg nær. de mennenskene som jeg ikke har noen felles gener med, men som jeg bryr meg veldig om. sånn sett er vi jo en liten familie her i bloggeland også, eller hva? da blir vi en liten nettkulturell familie, med kommentarer som bånd.

hvordan har du det med din familie?

ufullstendig.

warm feeling
cold feeling
feeling so much
i don't want it
anymore

for tiden så er jeg er glad, men ikke fullstendig glad. jeg er trist, men ikke fullstendig trist. det er så mye som skjer for tiden. altfor mange tanker og følelser å ta hensyn til. altfor mange motstridende meninger. jeg er så lei av kaos, og jeg kjemper innbitt for å holde meg selv i orden. det er hardt, det er det, men jeg føler jeg må. har ikke noe valg. hadde jeg bare visst hvilke tanker som var rett å tenke. hvilke handlinger som er rett å gjøre. jeg vet ingenting lengre. kun at jeg lever feil. jeg tror jeg lever feil. for enten så lever jeg feil, eller så er det at jeg egentlig ikke burde være i live. kan noen fortelle meg hva som er rett?

smile - gråte
snakke - tie
leve - død

spising + forstyrrelser.

en person med spiseforstyrrelse har for uten vansker med å forholde seg til mat, også vansker i forhold til egne tanker og følelser. [...] for en person med spiseforstyrrelse kan kroppen ha blitt et språk for å skape identitet og kontroll, samt takle følelser og livsproblemer. personer med spiseforstyrrelser har ofte lav og svingende selvfølelse og kan oppleve å ha dårlig kontroll over deler av livet. kontroll over mat og egen kropp kan for noen være et forsøk på å oppnå følelsesmessig kontroll og bedre selvfølelse.

- Wikipedia.

jeg har i ganske lenge lidd av en udefinerbar spiseforstyrrelse. og den er udefinerbar fordi jeg aldri oppsøkte hjelp når det var på sitt verste. men det sier seg selv at jeg sliter med spisingen, i grunn. spesielt om jeg er i perioder med maks tre måltider om dagen, samt et litt mer intenst treningsregime enn til vanlig. og selvfølelsen, vel den synker til ekstrem lav grad. det er slettes ikke så glamorøst med spiseforstyrrelse. virker litt som at folk ikke helt forstår hvor alvorlig denne psykdommen virkelig er. for det er en psykdom, og den er rett og slett bare helt jævlig. sånn er det bare.

kjennetegn i forhold til mat: opptatthet av mat, spiser mindre, foretrekker å spise alene, velger lav-kalorimat, irritabel og stresset rundt måltider, endret atferd i forbindelse med mat (som å skjære maten i mange biter, flytte den omkring på tallerkenen eller smøre den utover), kaster og gjemmer mat (i servietter, lommer etc), forlater bordet rett etter måltidet og sørger for støy (som kan skjule at vedkommende kaster opp), overspising, oppkast, benekter sult når vedkommende opplagt må være sulten, drikker svært mye for å døyve sultfølelse.

- fortsatt Wikipedia.

som dere ser så har jeg uthevet de punktene jeg kjenner meg selv mest igjen i. skal innrømme at jeg blir frustrert når det, for meg, virker som at hele teksten er uthevet, men sånn er det. jeg vet med meg selv at jeg i det minste har gjort store endringer, og at jeg nærmest er fri for denne psykdommen. greit, jeg har de siste ukene hatt tilbakefall, men jeg er på god vei. og jeg gir ikke opp, uansett. dette er min kamp. jeg skal overvinne spiseforstyrrelsene.

om det er noen lesere som sliter med spisingen vil jeg anbefale de og blant annet se i kolonnen til høyre. der har jeg linket til diverse organisasjoner som hjelper og støtter deg. tenk den flotte tanke at det er så mange der ute i verden som er villig til å gjøre nesten alt for at du skal bli fri fra matbesettelsens klør. jeg har jo som mål og bli fri, og det er godt at mange støtter meg. eller ja, de som vet om spiseproblemene støtter meg. (dvs noen, få venner, samt det offentlige støtteapparatet. og nei, familien vet faktisk ikke om det. sånn er den saken). jeg vil oppfordre alle som lider av denne psykdommen til å være ærlig mot seg selv og andre. jeg selv visste ikke at det var spiseforstyrrelser jeg led av, før jeg hadde kommet gjennom de verste periodene. vær åpen om det. det hjelper faktisk både deg selv og andre til å forstå. for dette er viktige greier, samt noe jeg virkelig tror på!

er det noe i livet som tynger
vil jeg oppfordre til at man klynger
seg til håpet og si:
"det er ikke forbi
før "The Fat Lady" danser og synger!"

- fra denne siden.

dette innlegget vil jeg forresten dedikere til Vikkan, for at hun gir meg så mye inspirasjon fra sitt flotte vesen. du betyr mye for meg - mer enn du aner.

liten undring.

er det normalt å se for seg i en begravelseskiste - død - i en alder av 17/18 år?

forbudt kjærlighet.

øyner møtes, blikk deles, det tenkes; det fantaseres.

det er mye som kan skje mellom to mennesker. følelser som ikke burde være til, men som av en eller annen grunn er der allikevel. det er snakk om følelser - romantiserte følelser - som aldri burde ha kommet. men kan ikke noe for det; jeg har følelser for henne, og jeg er fullt klar over at jeg ikke burde. tro meg, jeg har prøvd å komme over henne. men jeg klarer ikke, hun er for nydelig. det handler ikke bare om hvor vakker hun er, men de mange trekkene ved henne, som person. for eksempel måten latteren triller ut av kroppen, eller det søte smilet hun får når hun står der og hører musikk for seg selv. det har med væremåten, og hvordan hun svever i gjennom rommet. jeg klarer det ikke, men vær gang hun er i omegnet, så må jeg holde meg nær. nær henne.

jeg har ikke kjent henne lenge, men siste ukene har vært nok. jeg har har forstått hvor fantastisk hun er. og hvor umulig denne situasjonen er. jeg vil, men kan ikke. greia med sosiale roller ødelegger veldig mye akkurat nå. hva gjør man med en forbudt kjærlighet som ikke vil gå bort? dette har preget èn måned av livet mitt allerde, hvordan går jeg fram for at det ikke skal gå mer tid? jeg kjemper for å bli fri, men det går ikke. hjelpes, føler jeg suger som menneske for tiden.

you're standing right in front of me

so close, but yet so far away

elsk deg selv som du kan elske andre.

jeg har hatt en veldig negativ periode nå, som dere kanskje har merket. og
jeg er så lei av det. vil bare ha det fint og flott, men det har en tendens til
å ikke skje. i mellomtiden så tar jeg igjen litt lesing, i og med at det er så
mange bøker på leselisten min, som jeg ikke har fått tid til. og i dag har det
gått i ta tid til kjærlighet av David Kvebæk, en bok mor har satt på
listen min. og i den boken fant jeg et fint sitat, som jeg synes alle burde få
meg seg:

å være førsteperson i sitt eget liv er målet for menneskets myndiggjøring. hele
oppdragelsesprosessen skal ha dette som et selvfølgelig og overordnetmål.
men dessverre, hvor ofte opplever vi ikke at denne naturlige prosess møter
sterk motstand alt fra barnets første forsøk på å markere sin autonomi, sin
selvstendighet.oppgjennom livet kjempes det en ganske hard kamp for å nå dette
selvfølgelige stadium. mange når det i løpet av sin pubertetstid. mange når det
aldri. en og annen når det gjennom svære kriser og noen gjennom hjelp av
andre.

- fra David Kebæk, ta tid til kjærlighet, 1982.

det handler om å huske på å sette seg selv i sentrum. det er du selv som er viktigst i ditt liv, ingen andre. utrolig lett å glemme dette, og det er temmelig dumt. noe så burde vært verdens største selvfølge, er blitt verdens minst brukte tanke. ta deg selv alvorlig, du er tross alt kjernepunktet. vær litt som barna; de er så levende engasjerte i seg selv som sentrum for alt som skjer i deres eget liv. barna rundt dere har virkelig forstått det, så kanskje vi kan få frisket opp vår hukommelsen, og få brukt den tankegangen igjen?

p(l)eac/se.

stor dag i dag. men egentlig så føles den ganske liten. 

savn.

jeg tenker litt faen, faen, faen nå. for jeg sliter veldig mye med å holde meg oppe. vet at det er mest bare for i dag, ettersom at jeg er så sliten i hodet etter en intens helg i Bergen. ting føles så tungt, og savnet etter den ene, gode venninnen som bare kan sitte her og nyte stillhet med meg savnes. jeg lurer fælt på hvordan det er å ha den bestevennen å kunne tenke tilbake i tiden med. denne ene personen du alltid har fortrodd deg til, som kjenner deg nærmest ut og inn. gud skal vite hvor mye jeg har lyst til at denne personen kunne ha kommet inn døren min, med filmer han/hun vet jeg liker, og masse albumer med vår fortid inni, som vi kan sitte å se i. men denne personen vil ikke komme inn døren, det vet jeg godt. og grunnen til at jeg vet det, er for at denne personen ikke finnes. og det er egentlig ikke noe spesielt buhu over det, vil ikke ha masse stakkars deg-meldinger. men ja, jeg skal slutte å bable slikt tøv som jeg gjør.

ting blir bedre, det vet jeg. men vil bare ha litt ro og fred. sitter og spiser masse crap nå, som jeg vet jeg blir kvalm av, bare slik at jeg kan bli kvalm og kaste opp. og kaster jeg ikke opp, så legger jeg på meg såpass at jeg har grunn nok til å spise minimalt og trene hardere. med andre ord; jeg er på dypt vann.
noen tips til bedre framtid?