spising + forstyrrelser.

en person med spiseforstyrrelse har for uten vansker med å forholde seg til mat, også vansker i forhold til egne tanker og følelser. [...] for en person med spiseforstyrrelse kan kroppen ha blitt et språk for å skape identitet og kontroll, samt takle følelser og livsproblemer. personer med spiseforstyrrelser har ofte lav og svingende selvfølelse og kan oppleve å ha dårlig kontroll over deler av livet. kontroll over mat og egen kropp kan for noen være et forsøk på å oppnå følelsesmessig kontroll og bedre selvfølelse.

- Wikipedia.

jeg har i ganske lenge lidd av en udefinerbar spiseforstyrrelse. og den er udefinerbar fordi jeg aldri oppsøkte hjelp når det var på sitt verste. men det sier seg selv at jeg sliter med spisingen, i grunn. spesielt om jeg er i perioder med maks tre måltider om dagen, samt et litt mer intenst treningsregime enn til vanlig. og selvfølelsen, vel den synker til ekstrem lav grad. det er slettes ikke så glamorøst med spiseforstyrrelse. virker litt som at folk ikke helt forstår hvor alvorlig denne psykdommen virkelig er. for det er en psykdom, og den er rett og slett bare helt jævlig. sånn er det bare.

kjennetegn i forhold til mat: opptatthet av mat, spiser mindre, foretrekker å spise alene, velger lav-kalorimat, irritabel og stresset rundt måltider, endret atferd i forbindelse med mat (som å skjære maten i mange biter, flytte den omkring på tallerkenen eller smøre den utover), kaster og gjemmer mat (i servietter, lommer etc), forlater bordet rett etter måltidet og sørger for støy (som kan skjule at vedkommende kaster opp), overspising, oppkast, benekter sult når vedkommende opplagt må være sulten, drikker svært mye for å døyve sultfølelse.

- fortsatt Wikipedia.

som dere ser så har jeg uthevet de punktene jeg kjenner meg selv mest igjen i. skal innrømme at jeg blir frustrert når det, for meg, virker som at hele teksten er uthevet, men sånn er det. jeg vet med meg selv at jeg i det minste har gjort store endringer, og at jeg nærmest er fri for denne psykdommen. greit, jeg har de siste ukene hatt tilbakefall, men jeg er på god vei. og jeg gir ikke opp, uansett. dette er min kamp. jeg skal overvinne spiseforstyrrelsene.

om det er noen lesere som sliter med spisingen vil jeg anbefale de og blant annet se i kolonnen til høyre. der har jeg linket til diverse organisasjoner som hjelper og støtter deg. tenk den flotte tanke at det er så mange der ute i verden som er villig til å gjøre nesten alt for at du skal bli fri fra matbesettelsens klør. jeg har jo som mål og bli fri, og det er godt at mange støtter meg. eller ja, de som vet om spiseproblemene støtter meg. (dvs noen, få venner, samt det offentlige støtteapparatet. og nei, familien vet faktisk ikke om det. sånn er den saken). jeg vil oppfordre alle som lider av denne psykdommen til å være ærlig mot seg selv og andre. jeg selv visste ikke at det var spiseforstyrrelser jeg led av, før jeg hadde kommet gjennom de verste periodene. vær åpen om det. det hjelper faktisk både deg selv og andre til å forstå. for dette er viktige greier, samt noe jeg virkelig tror på!

er det noe i livet som tynger
vil jeg oppfordre til at man klynger
seg til håpet og si:
"det er ikke forbi
før "The Fat Lady" danser og synger!"

- fra denne siden.

dette innlegget vil jeg forresten dedikere til Vikkan, for at hun gir meg så mye inspirasjon fra sitt flotte vesen. du betyr mye for meg - mer enn du aner.