elsk deg selv som du kan elske andre.

jeg har hatt en veldig negativ periode nå, som dere kanskje har merket. og
jeg er så lei av det. vil bare ha det fint og flott, men det har en tendens til
å ikke skje. i mellomtiden så tar jeg igjen litt lesing, i og med at det er så
mange bøker på leselisten min, som jeg ikke har fått tid til. og i dag har det
gått i ta tid til kjærlighet av David Kvebæk, en bok mor har satt på
listen min. og i den boken fant jeg et fint sitat, som jeg synes alle burde få
meg seg:

å være førsteperson i sitt eget liv er målet for menneskets myndiggjøring. hele
oppdragelsesprosessen skal ha dette som et selvfølgelig og overordnetmål.
men dessverre, hvor ofte opplever vi ikke at denne naturlige prosess møter
sterk motstand alt fra barnets første forsøk på å markere sin autonomi, sin
selvstendighet.oppgjennom livet kjempes det en ganske hard kamp for å nå dette
selvfølgelige stadium. mange når det i løpet av sin pubertetstid. mange når det
aldri. en og annen når det gjennom svære kriser og noen gjennom hjelp av
andre.

- fra David Kebæk, ta tid til kjærlighet, 1982.

det handler om å huske på å sette seg selv i sentrum. det er du selv som er viktigst i ditt liv, ingen andre. utrolig lett å glemme dette, og det er temmelig dumt. noe så burde vært verdens største selvfølge, er blitt verdens minst brukte tanke. ta deg selv alvorlig, du er tross alt kjernepunktet. vær litt som barna; de er så levende engasjerte i seg selv som sentrum for alt som skjer i deres eget liv. barna rundt dere har virkelig forstått det, så kanskje vi kan få frisket opp vår hukommelsen, og få brukt den tankegangen igjen?