30.4.09

DIAGNOSE X.

Hva feiler det meg? Hva er min psyke-diagnose? Når begynte dette?

Jeg får mange slike spørsmål. Både her på bloggen min, og ute i det virkelige liv. Og tro meg, det er jeg glad for. For det betyr at jeg må tenke over, og resonnere meg fram til det selv. Analysere er kanskje et fint ord for dette. Jeg er en slik person som ofte "glemmer" problemene mine. Jeg skyver de unna, fokuserer på noe annet. Og til et visst punkt kan det være bra, men i det lange løp forstår vi alle at dette ikke fungerer. Det får meg til å stå igjen her på bar bakke, uten mulighet til å vite hvordan jeg skal klare meg. Begynte å gå til psykolog nå i høst. Eller, det er bare vanlig skolepsykolog som har tid til meg èn halvtime annenhver uke. Kanskje oftere, om jeg er veldig heldig. Så som du kanskje skjønner, så er jeg veldig skeptisk til dette psyko-behandlings-opplegget. Men jeg må tenke til hver lille time jeg har, forberede meg og utnytte den lille tiden så godt som mulig. Og tro meg, det er ikke lett. Første psyk-spor jeg har, er fra tolvårsalderen. Da var jeg suicidal m/dødsangst. En merkelig kombinasjon, jeg vet, men vet ikke. Det var det jeg var. Hadde en kraftig depresjon som varte i nesten hele sjuende klasse. Ingen merket noe, ingen fikk vite noe. Og opp gjennom tidene tror jeg at jeg har hatt diverse perioder med depresjoner, men jeg var aldri klar over det. Har tross alt aldri vokst opp med psykiske problemer rundt meg, så det var vanskelig å identifisere følelser enn aldri selv har hørt om. Jeg var redd, og gjorde alt for å skjule det. Løy, spilte (og trodde det selv) at jeg var syk, bortforklarte alt mulig. Jeg skammet meg.

Når jeg fylte seksten ble alt verre. Men jeg forsto fortsatt ikke hva som feilet meg. Jeg regnet egentlig med at det bare fulgte med etter å ha kommet ut som lesbisk. Hadde jeg bare oppsøkt psykolog da, tenker jeg. Da hadde mye vært lettere tror jeg og skolegangen min hadde kanskje ikke vært så fucked up som den er i dag (ja, jeg er perfeksjonist og bli skuffet hver gang jeg ikke får til noe. Tragisk egentlig). Men ikke gjort er ikke gjort, ingen grunn å dvele ved det nå. For jeg må leve med at jeg ikke oppsøkte hjelp før jeg fylte sytten, ganske akkurat også faktisk, og jeg må leve med at jeg mest sannsynlig ikke får hjelp før jeg kommer inn i voksenpsykiatrien, som er et halvt år til.

Depresjonene er forsåvidt milde, men har kraftige humørsvigninger, så mulig jeg diagnosiseres med bipolar lidelse. Jeg tror faktisk selv at jeg er bipolar, har lest meget om emnet. Men greit nok, jeg får vente å se. Har også mye angst, som kan være angst for mye rart. Mye av angsten skyldes skole (det er her perfeksjonisten Stine kommer inn) og ved sosiale samlinger. Kan avogtil ha en tendens til å bekymre meg veldig mye, sånn for omverdenen. Har etterhvert lært meg å "kutte ut" den slags virkelighet, og feks ikke se så mye på nyhetene. Det er veldig mye elendig som skjer i verdenen her. Er det min skyld? - tenker jeg da.

Det er sent, og jeg har tentamen i morgen. Så dere for lese dette, og skrive spørsmål i kommentarfeltet om dere lurer på noe. Jeg er en veldig åpen person sånn egentlig, svarer på det meste.
Og beklager for at det ble et veldig rotete innlegg, har ikke tort å lese det gjennom selv en gang.

26.4.09

HÅPLØST.

Vil jeg egentlig bli frisk? Vet ikke lengre, det høres ut som en skummel tanke. Har levd med det å være psyk så lenge jeg kan huske nesten, og jeg vet ikke hvordan det er å leve "normalt". Hvordan føles det å ha en normal ungdomstid, med bare lekser, mote, musikk og kjærlighetssorg å tenke på? Og hvordan er det å basere fremtiden på handlinger du skal og kan takle selv? Alt dette høres flott ut, men også jævlig skummelt. Hva om jeg får tilbakefall etter endt behandling, må jeg da vente på nye ventelister? Eller vil de ta hensyn til min tidligere psyke-historie og slippe meg rett inn dørene til shrinkene?

Jeg klarer ikke helt å tenke på en framtid med mest glade hendelser og med smil som hovedfølelse, for det kjennes så umulig ut nå. Hver gang jeg legger meg nå og kjenne at jeg har hatt en kjempefin dan, så kommer angsten. Angsten for hva som hender snart; de vonde dagene.

Når psykologen spør meg om hva jeg er mest redd for at han skal spørre om, burde jeg kanskje svare: "hva vil du?". For jeg vet ikke hva jeg vil. Ikke vil jeg være psyk, men jeg på en måte ikke bli frisk heller. Og ikke vil jeg være glad, men allikevel føle gleden i livet.
Noen ganger skulle jeg ønske jeg var en nikkedukke, og at noen kunne ha styrt livet mitt. Kanskje de vet hva jeg vil?

24.4.09

STAND UP AND FIGHT

- det var det som sto som oversikt på en av bloggene jeg leser. Og det betød virkelig mye for meg da. Jeg ble inspirert til å stå igjen og kjempe mot sykdommen min. Jeg er lei av å la meg bli herset med. Jeg er lei av å hele tiden være redd for alt. Vet at jeg må godta mange av symptomene, og at det av og til kan føles veldig tungt, men jeg må stå i mot. Dette er ikke et godt liv å leve, og da må jeg skaffe meg det Gode Liv. Jeg leter etter perfeksjonisme, men må komme meg på bra-stadiet først. Det tok meg langt tid å innse at jeg ikke kan få til alt, det var hardt å svelge. Men jeg lever i alle fall. Og jeg har klart meg temmelig bra, tross alt.

Så hjelp meg, folkens! Hjelp meg å holde meg oppe, jeg står på kanten her.

23.4.09

HOW THOUGHTFUL OF YOU

Den siste uken har vært... merkelig. Hatt endel manisk uke, noe som er veldig slitsomt. Men det er veldig bra også, for da får jeg gjort en masse ting og smiler masse. Det er så rart, for jeg kjenner på kroppen alle symtomene legen forteller meg. Og det skremmer meg. For når jeg kjennner hvilken fase som feiler meg akkurat da, så bør jeg jo vite hva som feiler meg. Eller hva?

Tentamen-uke har det også vært. Og engelsken gikk så ekstremt dårlig. Kjente den sosiale angsten kom med en gang vi satte oss tett sammen i det lille datarommet. Satt der og bare gråt, skrev bittelitt og ja.. prøvde å fullføre. Måtte tilogmed legge igjen lapp i hylla til læreren, bare for å forklare litt. Men jaa.. vet ikke hva dere vil høre fra meg. Hva vil dere høre?

16.4.09

Ikke mer.

Ikke mer


Jeg vet ikke lenger

Jeg vet ikke lenger hva jeg skal si

Hva jeg skal tenke

Hva jeg skal gjøre

Hvordan jeg skal gjøre det

Hvem jeg er

Hvem jeg vil være

Hvordan jeg skal leve

Alt

Men, det jeg vet er at jeg vil forsvinne



Picture: The CobraSnake

Lonely.

Det er torsdagskveld. Jeg var hjemme fra skolen i dag også. Sa til mor at vi hadde studiedag, men jeg tror hun vet at jeg løy. Jeg har vært borte lenge nå. Så hvorfor er det ingen som spør etter meg? Det sårer meg. De som kaller seg mine venner, tror jeg ikke bryr seg om meg. De har ikke engang spurt hvordan jeg har det, eller hvor jeg er. Eneste som ringer meg er sånne offentlige folk, som lærere og psykolog.

Jeg føler meg lost. Vet ikke hva jeg gjør her lengre. Jeg går rundt og bare er til. Er så redd for mine egne følelser. Har bare sittet og skrevet i dag. Og sett film. To filmer faktisk, læreren min anbefalte meg de. De fikk meg til å gråte. Vet ikke om det var filmene som fikk meg til det, eller om det var 'meg selv', men jeg gråt uansett veldig mye. Hater å gråte nå. Føler meg svak. Også har jeg et dikt som jeg skal poste.

14.4.09

HARDCORE DAY

Jeg burde egentlig vært på skolen nå. Men orket ikke. Eller, jeg helt sikkert klart å  vært der om jeg hadde orket, men jeg orker ikke å orke. Huff, blir sliten av alt å orke-praten.  Har veldig dårlig samvittighet, det skal sies. For jeg har mattetime klokken ti i dag, og med manglende timeantall PLUSS mattetentamen neste uke burde jeg(åh hjelpes, tentamen også, ja). Men ja, jeg sitter her akkurat nå og det kan jeg ikke endre på nå. Om jeg skal gjøre en endring i nærmeste framtid får vi se på. 

Det er mye fint som skjer med vennene mine for tiden, og det er bra. Jeg blir alltid veldig glad når det skjer bra med de, de fortjener det. Vet at vennegjengen har vært gjennom mye og jeg unner de alt det beste. Tross alle krangler vi har vært gjennom oppover i tiden, tross alle som har kommet i mellom oss. Men ingen splitter meg og vennene mine, da angrer man. og det er mildt sagtThanks, folks, you are sooo making my day better. Ja, da var dagens klissete venne-innlegg skrevet. 

Jeg skal til biblioteket i dag, må få levert de bøkene jeg skulle ha levert for eeeeeeeeevigheter siden. Og så er det ekstra lang kor-øvelse i dag. Føler jeg kommer til å hjemme meg på kjøkkenet i kirka, er så angstfylt å stå oppe i benkene med alle de folka. Kan jo alltids dra med D bortover, han hater å stå i koret nesten like mye som meg(bare å melde meg ut sier du? åh neei, det er ikke mulig, er jo litt gøy iblant.haha). Føler D kommer til å le mye i dag. Angrer på at jeg fortalte han om meg og lederen. Og selv om at det skjedde èn gang for lenge, lenge, lenge, lenge, lenge siden; så får jeg høre det som om det skulle ha skjedd hver dag. Oh my god, Stine, tenk at du har hatt sex med en 21-årig leder. Voks opp, D, før jeg kaster deg til løvene. 

Messy innlegg, beklager, men er tross alt min blogg. Som dere sikkert har skjønt, for jeg presiserer det om og om igjen. 

XOXO - lixom. 

Stine. 

13.4.09

IIt's not about why you act, but how you act.

Jeg er hjemme fra fjellet. Og det føles på kroppen. Er alle fjellturer like slitsomme som dette? Greit med treninga, for det var faktisk deilig, men alt kaoset i hodet kunne jeg vært foruten, synes jeg. Har ikke sovet så godt om natta, mareritt hver eneste natt. Værsåsnill, kan ikke noen bare komme og holde rundt meg, og si at alt skal gå bra? Det er alt jeg ønsker nå. 

Og jeg vil så gjerne fortelle hvordan jeg egentlig har det, men føler folk ikke trenger maset mitt for tiden. Jeg kan si at jeg har det 'greit', men vet folk hva 'greit' egentlig betyr? Tror ikke det, og jeg har heller ingen intensjoner om å fortelle de det heller. Føler meg som en verdiløs liten ting nå, som ikke gjør annet enn å plage alt og alle. Folk trenger ikke det, og jeg vil ikke være i veien. Da er det bedre å holde meg hjemme. Hjemme under dyna, hvor jeg ikke plager noen. 

Beklager om jeg virker veldig sytete nå, men dette er faktisk min blogg, og jeg skal liksom fortelle om mine tanker her. Kanskje derfor den heter "Tanker bak muren"? Omg, I'm just being so fucking smart right now. Har noen andre følt det på denne måten Som for eksempel når noen spør meg om hvordan jeg har det; jeg har det jo ikke greit, men om jeg forteller det, blir det omgjort til hysteria og selvmordsplaner med engang. Og det orker jeg ikke for tiden. Ja, kanskje jeg ikke har det så greit, men det betyr ikke at jeg trengs å bæres på en silkepute? Hvorfor er det ingen som forstår at jeg bare vil alt skal være normalt? Derfor jeg ikke har fortalt om det til så mange. 

Men nå skal jeg ut i den aller siste påskesolen, sånn; om jeg faktisk tør. Ha en ellers fin dag!

9.4.09

1 + 1 + 1 + 1 = 4

Jeg har pakket bagen, familien skal opp til fjellet og stå på ski. Jeg vet ikke hva jeg synes om det. Blandingsfølelser. Ønsk meg lykke til, for jeg er borte i fire dager. Og da kommer jeg sterkere tilbake, garantert!

7.4.09

DAGEN DERPÅ.

I går har jeg hatt skikkelig venne-dag. Noe som betyr at jeg er veldig sliten i hodet i dag. Først var jeg og to venninner nede i byen. Hang rundt der, lette etter kjole til venninna mi. Snakket og cafè. Men ble hentet etter noen timer. Var ufattelig slitsomt med så mange mennesker. Er alle i byen en påskemandag, eller?
Etter dette så kom de til meg. Noe jeg faktisk ikke angrer i det hele tatt. Vanligvis så foretrekker jeg å være ute, for da kan jeg dra hjem til mitt ro og fred når som helst jeg føler for det, men nå ble jeg tvunget til å være sosial. Og tror det var veldig bra for meg.

Så i dag har jeg bare vært helt utmattet, etter gårsdagens festligheter. Angrer som sagt ikke på noe, men ja. Litt kjipt at jeg må ha en "dagen derpå" for å komme meg videre etter en dag med venner. Sånn går'e når man'e sjuk i huet!

I dag har jeg ikke gjort stort. Dro sånn i to-tiden til et senter et stykke unna, for å kjøpe rullebrett til kjæresten. Åh, som jeg gleder meg til å se henne på det. Og deretter har jeg postet brev, lest litt, kjøpt is med ei jeg ikke hadde sett på et halvt år, og ja. En veldig rolig dag, med veldig mye rot i hodet. Og det som er så irriterende er at jeg ikke klarer å sette ord på de. Så når jeg kommer til psykologen så sier jeg... ingenting. Og da har han heller ingenting å jobbe med, og da har vi egentlig gått tilbake til start igjen. Tragisk!

Det er påske for tiden, og alle er i påskehumør. Hvordan går det med deres påskehumør?

5.4.09

EMPTY SUNDAY.

Det er søndag. Sånn, om dere lurte. Selv så har jeg litt vanskelig for å følge med på de dagene. Og jeg hadde søndagsskole i dag. Ble innleid og greier. Og søndagsskole betyr at jeg må stå opp sånn ca i sju-tiden, og det er veldig kjipt når jeg har drukket kvelden før. Var ikke noe stor greie, bare ei venninne som kom innom. Sent. Banket på vinduet og ba om å få komme inn. Så da sto jeg opp, og ordnet det koselig for oss. Ja, var kos det.

Etter søndagsskole var jeg hos diverse venninner. Merket det på psyken. Har hatt skjelvinger, vondt i hodet, lyssky og veldig, veldig sliten. Hvorfor kan jeg ikke bare være normal? Kunne henge normalt med venner, uten å hele tiden måtte tilpasse meg. Blir så av å hele tiden være den som ikke gidder så mye. Og om jeg gidder, så sitter jeg hyper av gladmaska, og skriker høyt inni meg. Huff, er så tragisk at ja.. jeg vet ikke, jeg.

Uansett, kom litt sent hjem i dag. Sånn ca seks-tiden. Og klokka åtte ble det frokost for min del. Har klart å holde meg unna mat i hele dag. Får så dårlig samvittighet når jeg spiser. Men om jeg lar være å spise, så får jeg en sånn god følelse inni meg. Vet det er galt, men hva annet skal jeg gjøre? Vil ikke ha det vondt hele tiden inni meg heller, så da lar jeg vær å spise. Uansett hvor feil det er. Jaja, folk kan iallefall trøste seg med at jeg aldri har kastet opp maten. Prøvd selvfølgelig, men jeg får det ikke til. Enda mer tragisk, jeg vet...

Jeg vil sove. Bare legge meg og sove bort livet. Orker ikke mere av dette nå. Er så vanskelig å holde seg våken, mentalt sett. Er så slitsomt å gå rundt å være til. Er dette normalt? Hva feiler det med meg? Føler jeg hele tiden er i veien. At venner egentlig ikke vil snakke med meg. At familien har det best når jeg er ute. Og det stemmer sikkert. Vil ikke helt tro det, men tror det allikevel. Unnskyld for at jeg kommer med et så negativt innlegg nå, må bare lufte ut litt tanker. Så ja, tilgi meg for mye negativt.

3.4.09

MASSE SOM SKJER

Da sitter jeg på skolen. Og det èn time før jeg egentlig begynner. Har historieframføring i dag, og fyren jeg har prosjektet med, har ikke gjort noe som helst. Seriøst, jeg blir så sint at jeg, ja... Men må klare å beholde roen. Har ikke lyst å ødelegge sjansen for bra karakter.

I går var en slitsom dag. Fullt av planer, masse trening, masse gladhet, masse tristhet. En masseravmasseting-dag, egentlig. Føler meg helt tom her jeg sitter og skriver. Allikevel så får jeg det til. Sitter to rare jenter ved siden av meg, på biblioteket. Gud, som jeg har så lyst på livet deres. Virker som de har et helt vanlig liv, med skole, fest, venner. Og hvor en dårlig date er det verste i livet for de. Selvfølgelig, jeg vet jo ikke noe om de. Kan hende ei av de egentlig sliter psykisk, men da er hun jævli god til å skjule det.

Merker jeg har det veldig av-og-på nå. I det ene øyeblikket kan jeg være superhappy. Nærmest manisk. Og i det andre så ligger jeg midt på gulvet og bare... skjelver. Hadde jeg hatt en garanti for at jeg hadde fått en ny sjanse og et nytt liv, hadde jeg kanskje tatt livet mitt. Men det har jeg ikke, så jeg må bare klamre meg fast til det gode som skjer meg, og håpe alt dette rotet i hodet går over snart. Har heldigvis en litt støttende familie, gode venner, fine lærere og verdens beste kjæreste. Og skal jeg si deg hva? Alle disse støtter meg. Og skal jeg si deg enda et hva? Jeg er så sinnsykt glad for at jeg har de. Hadde virkelig ikke klart meg uten.

Men nå må jeg gå og ha historieprosjekt. Også skal ha en god og deilig lunsj, halvtimes skole, og deretter psykologtime(noen som har lyst å banke han for meg om han glemmer meg igjen?). Og etter det er det påske!

Oppdaterer sikkert senere i dag. Og btw, hva er det sykeste dere har opplevd av humørsvingninger?

1.4.09

OH YES.

Bare sånn at folk vet det - jeg overlevde treninga.

Og ja, det føles litt godt nå. Er alltid kjempesliten når jeg kommer hjem, men alt føles så mye lettere. Klarere i hodet på en måte. Er det andre som føler det slik? Uansett, i dag var en stor dag sånn treningsmessig. For jeg ble nemlig valgt ut til laget som skal sendes til Sverige. For de som ikke har fått med seg, så spiller jeg basketball. Spiller foreløpig for tre lag, (junior, senior og krets) men dette er bare midlertidig. Må mest sannsynlig kutte ut et lag til neste lag, dessverre. Men får uansett dra til Sverige da. Hoppet av glede når treneren sa det. Mister festen natt til 1.mai, men det er verdt det. Så absolutt.

Okay, må roe ned litt nå. Merker jeg er kjempesliten. Skal skrive et foredrag til i morgen, og det er temmelig stress, så burde egentlig ikke sitte her å blogge. Pytt, pytt. Læreren er vel glad jeg i det minste skriver. Norsk vet dere. Oh yes, Stines beste fag. Hittil.

Men ja, jeg stikker nå. Drømme søtt og drømme om meg. Elns. Haha! "veldig morsomt stine. not."

Uønsket pasient.

Det er onsdag, som dere kanskje vet. Og første april. Er jeg den eneste som ikke har drevet med så mye spøker i dag? Virker slik, for alle lurer hverandre og ler av hverandres teite påfunn. De har prøvd på meg òg, med full lykke, for jeg husker aldri at det er første april. Går rett på, som en hodeløs kylling eller noe. Har dere opplevd noe særdeles gøy i dag, da?

Og jeg tror psykologen min har drevet gjøn med meg også, iallefall håper jeg det. For vi hadde satt opp time i dag, på et slikt kontor i byen. Måtte stresse skikkelig for å komme meg dit. Løp og løp for å rekke bussen, satt på bussen et laaaangt stykke, før jeg måtte løpe masse igjen for å rekke klokka tre-avtalen vår. Og når jeg kom dit, sånn cirka tre, så var det ingen der. Satt utenfor kontoret fra 15 til 15.30/16.00. Ingen som åpnet eller noe. Alt var låst og slukket. Og jeg var bare så sliten og ør at jeg ikke hadde krefter til å bli sint. Syntes det var kjempe dårlig gjort å bare droppe pasienten sin på denne måten. Jeg sjekket timelappen opptil flere ganger, og jeg har ikke tatt feil. 1. april 15.oo på rom 309 står det. Og det var søren meg der jeg var en time etter da også, eller rettere sagt; utenfor. Føler meg bare utrolig uønsket nå. Får kanskje ikke en ny pskolog heller. Selv om at jeg ikke klarer å åpne meg for han jeg har nå. Og hendelser slik som i dag hjelper ikke akkurat på tilliten heler.

Jaja, etter det dro jeg til biblioteket. Orket ikke helt å dra hjem, enda. Og forresten; på biblioteket så leste jeg Feministhåndboka, hvor jeg fant ut via en sånn test at om jeg hadde vært feminist, så hadde jeg vært en badgirlfeminist. Vet ikke helt hva jeg skal si om den saken, jeg. Greit nok, I guess.

Nå skal jeg ordne meg å dra på treningen. Har ikke trent på ei uke, så det skal bli godt. Vet jo at jeg sliter meg ut på en måte, men det føles samtidig så godt å trene. Føler meg bare så feit og ekkel om jeg ikke trener. Så ja, ønsk meg lykke til da. Og helst fortell om deres dag!