du vet de tre, små ordene de fleste i dene verdenshistorien kunne drept for å høre? ja, nemlig de ordene tweensa drømmer om, - de attenåringene liker å tro at de vet alt om, - de universitetsstudentene planlegger til etter utdannelsen, - de nybakte mødrene i trettiårene lurer på om de har hørt riktig, - de middelaldrende førtiåringer funderer på om om de har tolket riktig, - de femti-ettellerannet overbeviser seg selv om at ikke er så viktige så lenge man har de besteste venner - og de seksti-og-oppover har funnet i sin nylig anskaffede ektemann, og nå viderefører til de nylig ankomne barnebarna.
jeg elsker deg. disse tre ordene som i de fleste livsfaser enten vil hjemsøke, stabilisere eller trollbinde deg. og allikevel, jeg som har vært i et forhold i straks tre måneder, er glad vi ikke har fremført disse verdensspinnende ordene for hverandre. det har ikke noe med at kjæresten min ikke er alt for meg, for tro meg; hun er den vakreste i mine øyne. det handler vel heller om at jeg , på dette tidspunktet av vårt forhold, heller vil nyte stundene vi deler. jeg mener, spiller ikke romantisk ventetid, eller en planlagt, men samtidig naturlig kjærlighetserklæring, noe? og disse ordene, de krever så mye plass i et forhold, er det derfor egoistisk å ville ha litt fokus på menneskene i forholdet?
jeg håper jeg ikke fremstår som den bitchy jenta og prøver å unngå steget videre med denne herlige jenta jeg treffer. det er ikke det at jeg ikke vil at det skal være henne jeg sier disse tre, små men store ordene til. ei heller vil jeg unngå å fortelle henne når det faller meg naturlig. men fram til da har jeg planer om å nyte herlige honeymoons-måneder og planlegge enda mer herligere måter jeg kan fortelle henne hvor lykkelig hun gjør meg.
så med dette sagt spør jeg dette, mine kjære lesere, hvor viktig er det for dere å høre den berømte kjærlighetserklæringene, og når forventerer dere at den bør ta plass?
