øynene på scenen.

jeg leser masse bøker for tiden, og de bøkene handler stort sett om hverdagshelter. så jeg har tenkt mye på dette i det siste. altså, begrepet hverdagshelter. om hvem de er, hvorfor de er det, hvor de er. og jeg har kommet frem til at vi alle har våre hverdagslige heltedåder. noens er store, andres er små. det jeg synes er kjempestort, kan andre synes bare er helt piece of cake. tror faktisk at ganske mange av mine hverdagslige heltedåder er hva andre ser på som enkelt, og typisk... hverdagslig. jeg er stolt av meg selv som hverdagshelt. for ja, jeg er hverdagshelt. og jeg liker å innse det. samt innrømme det. en av de tingene jeg er stolt av meg selv for, er hvordan jeg takler matpausen min på skolen. ja, som dere sikkert nå både har gjettet og skjønt, så skal jeg nå komme med en true story, og her er den:

jeg går på skole. videregående skole. og på denne skolen har vi en kantine. denne kantinen har fire vegger. fire, så og si rette vegger, og er formet som en firkant. rommet er åpent, dvs at det er høyt under taket. første og andre etasje deler tak. kantinen er åpen, og om man står i andre etasje, ser man ned i kantinen. om man vil. uansett. ved en av disse fire veggene har vi en scene. dette er i grunn en ganske stor scene, som tar mye oppmerksomhet i rommet. på denne scenen får bare tredjeklassingene sitte. jeg er tredjeklassing. jeg får sitte der. og jeg liker å sitte der. jeg føler meg stor. og nesten litt kul. men. ja, for det er et men i denne historien. men, å sitte på denne scenen er for meg, ikke bare kult, men også skummelt. fryktelig skummelt. hvorfor er det skummelt, spør du? jo, nå skal du høre.

har du noengang opplevd at en hel, svær folkemengde står og stirrer på deg, bare deg? det har jeg. hver dag. eller, dette er kanskje ikke en reell folkemengde, men hodet mitt tenker seg at i enhver folkemengde så har alle fokus på meg. som i at de ser på meg, dømmer meg, peker på meg, vil meg vondt. og jeg liker det ikke. jeg syns det er dritskummelt. og det tiltross for at det skjer meg hverdag. i mitt hode.

så når jeg sitter på denne scenen, i kantinen, føler jeg alle stirrer på meg. og dømmer meg. de vurderer meg når jeg spiser maten min. de baksnakker i det jeg småsnakker med mine supreste, herligste venner. jeg kunne lett ha gitt opp for denne angsten, eller bekymringen, eller hva jeg nå skal kalle det. jeg kunne lett ha satt meg et annet sted. men jeg liker å sitte på scenen. ja, jeg liker faktisk å sitte på scenen så godt at jeg velger og trosse alle disse stirreøynene. og dette gjør meg nettopp til en hverdagshelt. og for dette er jeg stolt av meg selv.

-
i dare you:

vet du om noen hverdagshelter?
har du noen små, hverdagslige heltedåder?
tør innrømme / kommentere det om du ikke
har giddet å lest (hele) ?