DIAGNOSE X.

Hva feiler det meg? Hva er min psyke-diagnose? Når begynte dette?

Jeg får mange slike spørsmål. Både her på bloggen min, og ute i det virkelige liv. Og tro meg, det er jeg glad for. For det betyr at jeg må tenke over, og resonnere meg fram til det selv. Analysere er kanskje et fint ord for dette. Jeg er en slik person som ofte "glemmer" problemene mine. Jeg skyver de unna, fokuserer på noe annet. Og til et visst punkt kan det være bra, men i det lange løp forstår vi alle at dette ikke fungerer. Det får meg til å stå igjen her på bar bakke, uten mulighet til å vite hvordan jeg skal klare meg. Begynte å gå til psykolog nå i høst. Eller, det er bare vanlig skolepsykolog som har tid til meg èn halvtime annenhver uke. Kanskje oftere, om jeg er veldig heldig. Så som du kanskje skjønner, så er jeg veldig skeptisk til dette psyko-behandlings-opplegget. Men jeg må tenke til hver lille time jeg har, forberede meg og utnytte den lille tiden så godt som mulig. Og tro meg, det er ikke lett. Første psyk-spor jeg har, er fra tolvårsalderen. Da var jeg suicidal m/dødsangst. En merkelig kombinasjon, jeg vet, men vet ikke. Det var det jeg var. Hadde en kraftig depresjon som varte i nesten hele sjuende klasse. Ingen merket noe, ingen fikk vite noe. Og opp gjennom tidene tror jeg at jeg har hatt diverse perioder med depresjoner, men jeg var aldri klar over det. Har tross alt aldri vokst opp med psykiske problemer rundt meg, så det var vanskelig å identifisere følelser enn aldri selv har hørt om. Jeg var redd, og gjorde alt for å skjule det. Løy, spilte (og trodde det selv) at jeg var syk, bortforklarte alt mulig. Jeg skammet meg.

Når jeg fylte seksten ble alt verre. Men jeg forsto fortsatt ikke hva som feilet meg. Jeg regnet egentlig med at det bare fulgte med etter å ha kommet ut som lesbisk. Hadde jeg bare oppsøkt psykolog da, tenker jeg. Da hadde mye vært lettere tror jeg og skolegangen min hadde kanskje ikke vært så fucked up som den er i dag (ja, jeg er perfeksjonist og bli skuffet hver gang jeg ikke får til noe. Tragisk egentlig). Men ikke gjort er ikke gjort, ingen grunn å dvele ved det nå. For jeg må leve med at jeg ikke oppsøkte hjelp før jeg fylte sytten, ganske akkurat også faktisk, og jeg må leve med at jeg mest sannsynlig ikke får hjelp før jeg kommer inn i voksenpsykiatrien, som er et halvt år til.

Depresjonene er forsåvidt milde, men har kraftige humørsvigninger, så mulig jeg diagnosiseres med bipolar lidelse. Jeg tror faktisk selv at jeg er bipolar, har lest meget om emnet. Men greit nok, jeg får vente å se. Har også mye angst, som kan være angst for mye rart. Mye av angsten skyldes skole (det er her perfeksjonisten Stine kommer inn) og ved sosiale samlinger. Kan avogtil ha en tendens til å bekymre meg veldig mye, sånn for omverdenen. Har etterhvert lært meg å "kutte ut" den slags virkelighet, og feks ikke se så mye på nyhetene. Det er veldig mye elendig som skjer i verdenen her. Er det min skyld? - tenker jeg da.

Det er sent, og jeg har tentamen i morgen. Så dere for lese dette, og skrive spørsmål i kommentarfeltet om dere lurer på noe. Jeg er en veldig åpen person sånn egentlig, svarer på det meste.
Og beklager for at det ble et veldig rotete innlegg, har ikke tort å lese det gjennom selv en gang.