Det er søndag. Sånn, om dere lurte. Selv så har jeg litt vanskelig for å følge med på de dagene. Og jeg hadde søndagsskole i dag. Ble innleid og greier. Og søndagsskole betyr at jeg må stå opp sånn ca i sju-tiden, og det er veldig kjipt når jeg har drukket kvelden før. Var ikke noe stor greie, bare ei venninne som kom innom. Sent. Banket på vinduet og ba om å få komme inn. Så da sto jeg opp, og ordnet det koselig for oss. Ja, var kos det.
Etter søndagsskole var jeg hos diverse venninner. Merket det på psyken. Har hatt skjelvinger, vondt i hodet, lyssky og veldig, veldig sliten. Hvorfor kan jeg ikke bare være normal? Kunne henge normalt med venner, uten å hele tiden måtte tilpasse meg. Blir så av å hele tiden være den som ikke gidder så mye. Og om jeg gidder, så sitter jeg hyper av gladmaska, og skriker høyt inni meg. Huff, er så tragisk at ja.. jeg vet ikke, jeg.
Uansett, kom litt sent hjem i dag. Sånn ca seks-tiden. Og klokka åtte ble det frokost for min del. Har klart å holde meg unna mat i hele dag. Får så dårlig samvittighet når jeg spiser. Men om jeg lar være å spise, så får jeg en sånn god følelse inni meg. Vet det er galt, men hva annet skal jeg gjøre? Vil ikke ha det vondt hele tiden inni meg heller, så da lar jeg vær å spise. Uansett hvor feil det er. Jaja, folk kan iallefall trøste seg med at jeg aldri har kastet opp maten. Prøvd selvfølgelig, men jeg får det ikke til. Enda mer tragisk, jeg vet...
Jeg vil sove. Bare legge meg og sove bort livet. Orker ikke mere av dette nå. Er så vanskelig å holde seg våken, mentalt sett. Er så slitsomt å gå rundt å være til. Er dette normalt? Hva feiler det med meg? Føler jeg hele tiden er i veien. At venner egentlig ikke vil snakke med meg. At familien har det best når jeg er ute. Og det stemmer sikkert. Vil ikke helt tro det, men tror det allikevel. Unnskyld for at jeg kommer med et så negativt innlegg nå, må bare lufte ut litt tanker. Så ja, tilgi meg for mye negativt.
Jeg kjenner meg igjen i det med at det føles bedre å ikke spise, men derosm du spiser noe sundt, ville ikke det har hjulpet litt på den ellers dårlige samvittigheten du får når du spiser. Du vet det nok, men å ikke spise gjør ofte ting verre enn de egentlig er.
SvarSlettJeg er en tanke, et sted, ute i verden.
SvarSlettLeste nettopp bloggen din, og som den tanken jeg er, gjenkjenner jeg vakre og kraftfulle tanker når jeg ser dem. De skaper nemlig en slags ressonans og beveger noe i meg. Du har slike tanker. Jeg håper og tror de tankene en dag vil overkomme muren, sprenge seg frie og utfolde seg i all sin prakt. Jeg håper og tror de en dag vil anspore, inspirere og positivt utfordre deg, fremfor å begrense deg.
Det er hva jeg tror.
Det er hva jeg håper.
Jeg er en stemme, her ute i universet.
Fra nå av heier jeg på deg. : )
Jeg setter pris på å få høre slike ord, Anamnesis. Har du noe sted hvor jeg kan få lese dine tanker, eller få vite om dine ord?
SvarSlettFår hvem vet, kanskje jeg i underbevisstheten alltid har heiet på deg?
Jeg har det så utrolig likt!
SvarSlettOg du er ikke den eneste som ikke får "til" å kaste opp. Folk forteller meg det er bra også, men det føles ikke bra.