Vil jeg egentlig bli frisk? Vet ikke lengre, det høres ut som en skummel tanke. Har levd med det å være psyk så lenge jeg kan huske nesten, og jeg vet ikke hvordan det er å leve "normalt". Hvordan føles det å ha en normal ungdomstid, med bare lekser, mote, musikk og kjærlighetssorg å tenke på? Og hvordan er det å basere fremtiden på handlinger du skal og kan takle selv? Alt dette høres flott ut, men også jævlig skummelt. Hva om jeg får tilbakefall etter endt behandling, må jeg da vente på nye ventelister? Eller vil de ta hensyn til min tidligere psyke-historie og slippe meg rett inn dørene til shrinkene?
Jeg klarer ikke helt å tenke på en framtid med mest glade hendelser og med smil som hovedfølelse, for det kjennes så umulig ut nå. Hver gang jeg legger meg nå og kjenne at jeg har hatt en kjempefin dan, så kommer angsten. Angsten for hva som hender snart; de vonde dagene.
Når psykologen spør meg om hva jeg er mest redd for at han skal spørre om, burde jeg kanskje svare: "hva vil du?". For jeg vet ikke hva jeg vil. Ikke vil jeg være psyk, men jeg på en måte ikke bli frisk heller. Og ikke vil jeg være glad, men allikevel føle gleden i livet.
Noen ganger skulle jeg ønske jeg var en nikkedukke, og at noen kunne ha styrt livet mitt. Kanskje de vet hva jeg vil?
Uff.. Stakkars deg. Vet du noe om hvorfor ting er som de er? Det er kanskje ikke så lett å vite,men.
SvarSlettMen grunnen til at jeg sliter med depresjon, er faktisk en kjærlighetssorg, så det er virkelig ikke bare, bare...
Og takk for at du vil følge bloggen min foresten! Det setter jeg pris på! =)
SvarSlettMan blir vel egentlig ikke frisk før man vil det. Og når man vet at man blir frisk så VET du at du virkelig vil det. Ikke fall på alle hinderne foran deg!
SvarSlettKlem, Vikkan.
Jeg tenker på deg!
Oi, nett så jeg skulle ha skrevet det innlegget selv : O
SvarSlettTakk for kommentaren på bloggen. Vet at jeg ikke må gi opp.
Hvor gammel er du? Og hvordan angst har du? ( har ikke lest bloggen din, men skal :) ) hehe.
Legger deg til her jeg:) Klem!