jeg er glad. jeg er lei. jeg er meg.

da er det igjen på tide å skrive et nytt innlegg. vil bare starte med å fortelle om alt det flotte jeg har opplevd. det har egentlig ikke skjedd så mye der ute i verden, men oppe i hodet mitt. jeg lar meg tenke bra tanker, jeg lar meg stoppe vonde tanker, jeg lar meg leve. og det er så herlig folkens, åh gud hvor herlig det er. kan ikke slutte å smile når jeg tenker at det snart er sommer og varmt, slik at jeg kan vise fram den deilige kroppen min som jeg endelig har lært å bli bittelitt glad i. det har tatt meg år å komme hit jeg er i dag, men jeg kom hit. endelig er jeg her. har fått beskjed om at jeg ikke får lov til å jobbe i sommer, grunnet tid til å hvile og la kroppen komme til hektene etter år med pine. og det går egentlig greit, selv om at jeg nå ikke har peiling på hva jeg kan gjøre. har litt lyst til å dra nord i landet og besøke den besteste venninnen min, samt å reise sørover etterpå og møte familien til kjæresten. ellers er det bare kosing, soling, enda mere kosing og enda mere soling som står på planen. og er det ikke noen venner eller slikt som kan kose tid med meg, så får jeg kose meg med meg selv. sommer+Stine=kos.

nå virker det litt som at alt bare har vært kult og greit og herlig, men det har det ikke. denne helgen har vært tøff for meg psykisk. utrolig sliten i hodet. vurderte faktisk å ikke dra på hippie-festen med kjæresten, men det utrolig fine ivrige ansiktet fikk meg til å innse hvor mye jeg kom til å miste om jeg ikke dro. og om ting ble for ille er det alltid mulighet til å dra hjem igjen, sant?! kvelden var full av vorspiel, musikk dans, alkohol, klining, forbauselse fra gutter som tydeligvis aldri har sett et lesbepar før, enda mer dansing, enda mer alkohol, smil, nye fjes, hyggelig bodø-væring-type, mange samtaler, mange invitasjoner til nachspiel, kos bak samfunnshuset, litt til dansing og deretter nachspiel for to som avslutning. kvelden kunne ikke blitt bedre, jeg koste meg virkelig. takk kjæresten, som fikk meg til å bli med! evig takknemlig.

de to dagene etter festen, som btw var på fredag, så var det heller ikke bare enkelt å være Stine. vi gjorde ikke så veldig mye, jeg og kjæresten, men bare det å ligge i senga og se på film utmattet meg. vet jo at man blir trøtt av å daffe hele dagen, men hodet mitt hadde virkelig ikke godt. dere vet, gråteanfall, masse følelser, ønske om å kunne slippe alt dette, rykninger i kroppen, angst for å bli forlatt av verden, følelse av ensomhet(noe jeg absolutt ikke var) og bare veldig deppa generelt. og jeg fikk totalt angst-anfall når de begynte å sette opp sing star. fikk bare flashbacks fra forrige gang jeg drev med det(fra misbruks-forholdet mitt), men det var slettes ikke deres feil. de kunne jo ikke vite at jeg har dårlige minner fra det. men jaja, de forsto, så jeg fikk være litt alene på et rom og se film og snakke med venninnen min over nett. da ble alt bedre.

det var da dagens lille få-ut-alt-seksjon og nå skal jeg tenke positivt. i morgen er en ny dag, sies det, og jeg er helt sikker på at den blir utrolig fin. hvorfor ellers har gud skapt den dagen? jeg skal nyte dagen, ha min aller siste time med psykologen fra 14.30 til 15.00, spille basket, henge med venner, sende søte meldinger til kjæresten, mase til verkstedet for å få kameraet mitt tilbake, smile masse, fortelle alle sammen mange dumme vitser som man kan le av, glemme fortiden, 'glemme' at jeg er psykisk syk, ha verdens herligste dag og la alt det gode skje meg. og vet dere hvorfor? jo, fordi jeg er en fantastisk person som fortjener det beste. og skal jeg si dere enda en ting?

det er du også. du er fantastisk. takk for at dere er så herlige, kjære lesere.

vil bare skrive veldig smått nederst om at jeg er lei for alle skrivefeilene jeg har i innleggene mine ganske enkelt fordi jeg ikke gidder å lese igjennom. tilgi meg, mine engle-lesere. og om du har faktisk orket å lese hele dette innlegget; velsigne deg.