En start, en begynnelse.

Jeg skal begynne å skrive litt nå. Føler jeg trenger å ha et sted hvor jeg bare kan la tankene vandre, og kanskje ha noen som støtter meg også?! Vet ikke, for se hva jeg skal gjøre med denne bloggen. Kanskje så kommer jeg bare til å skrive i èn måned, mulig et år. Bare fremtiden vil vise. Ja, om jeg kommer meg så langt som til fremtiden. For livet er et skummelt sted har jeg funnet ut, og jorda er enda skumlere. Begynner faktisk å tro at jorda er helvete. Men alt dette kan jeg komme tilbake til senere. For først må jeg finne ut hva jeg skal gjøre med denne bloggen her. Skal jeg skrive dagbok, dikt, sanger eller bare små notiser? Kom gjerne med forslag. Sånn, om dere vil da selvfølgelig. Vil jo ikke tvinge noen, akkurat. Det er det siste jeg vil. 

Tror kanskje det er på tide at jeg kommer meg i seng. Har sovet fem timer i mange, mange uker nå. Merker det veldig godt på kroppen. Klarer ikke å konsentrere meg. Får liksom ikke til å gjøre lekser heller. Foreldrene mine maser om at jeg må sove mer. Men jeg bare mumler det bort; "jada, mamma, skal legge meg tidlig i morgen, forstår du". Har forresten kommet meg ut av dette depresjons-skapet nå da. Det føles godt. Har levd med disse vonde tankene i fem år nå. Fem år hvor jeg ikke har følt at jeg har kunnet snakket med andre om det. Har på en måte visst at depresjon er vanlig, at det fins andre som har det, men jeg har aldri klart å trodd det helt. Torde ikke å spørre. Torde ikke å bli sett rart på. Men nå tør jeg. Endelig. Og det føles godt. 

Er så herlig å endelig bli hørt på. Og å endelig kunne snakke om sånt. Er vært veldig mange kontaktsamtaler på skolen hvor alt bare er "fint" og "okay". Men nå har jeg fått verdens snilleste og godeste kontaktlærer, som virkelig stiller opp for meg. Sender søte meldinger når jeg er syk, spør meg om hvordan det går, snakker med faglærererne for meg. Jeg tror ærlig talt at det ikke går an å ha en sånn fin kontaktlærer som meg. Sånn, seriøst. Veit det er mange som hater læreren sin, men synd for de. Ja, det er synd. Ingen burde ha en lærer som de hater. Men jeg har vært så heldig å få ei snill ei. Har du en grei lærer, som du føler du kan stole litt på?

En annen ting, er kjæresten min. Hun startet som en veldig god venninne, nesten bestevenninne. Men senere begynte jeg å like henne. Var i et annet forhold da, men det ordnet seg til slutt. Nå føler jegmeg trygg, sånn når jeg får være i hennes armer. Hun er et så fantastisk menneske, som ikke bare blir sur og lei om jeg forteller om mine kjipe tanker. Men hun hører på meg, og holder om meg. Har du noen som holder om deg, og hører på deg? 

Ja, nå har jeg kanskje fortalt veldig mye. Hvem vet, kanskje jeg slipper å skrive et nytt innlegg nå? Hm, håper ikke det. For jeg likte å skrive her. Det føltes godt. Mulig jeg fortsetter med det, og får da bare ende opp med stive data-fingre. Too bad for me. For Stine er igjen ferd med å inntre i den populære og trendy bloggverden.