fordi Vikkan beskriver det så godt:
Vet du hvordan det er å kjenne den tunge følelsen i kroppen? Hvordan det iler av smerte langt inn i magen, i lungene og i hjertet. Hive etter pusten selv om man bare ligger i fosterstilling i sengen. Hvordan det føles og gang på gang å prøve å forklare hvordan denne forferdelige, utilgivelige, håpløse følelsen som plager deg hvert eneste time, minutt, sekund hver dag, hvordan den føles? Smerten man kjenner inne i seg når det står på som verst. Hvordan kroppen bare blir sugd opp for energi og luft, man bare ligger der, stille, ensom, alene i sengen. Ser ut i luften, ut i ingenting helt til man igjen får et lite stikk av livsglede, akkurat nok til å løfte blikket og se hva klokken er. Når man tror alt er svart, men likevel fortsatt ser farger, men ikke lenger kan navnet på dem.
[beklager for at jeg forstyrrer, men som vanlig; klikk på bildet for link. sånn, nå kan du fortsette å kommentere. hihi.]Vet du hvordan det er?
:(
SvarSlettden kan ikke være så god...
håper du får det bedre snart.
<3
Kom igjen, du klarer dette, stå på!
SvarSlettVil også nevne for deg at det er en kommet en blogg i bloggeverden:
wwww.psykiskhverdag.wordpress.com
Værsåsnill, sjekk den ut! Vi ønsker å hjelpe alle psykisk syke. Er derfor vi har lagd denne bloggen, for pokker :-) hihi
Mange kjenner den følelsen der, og jeg er en av de. Heldigvis er det alltid håp, og man kommer alltid gjennom det, selv om det ikke føles slik!
SvarSlettJeg ville bare si at du er en veldig verdifull person og jeg er glad for at jeg ble "kjent" med deg. Tenker på deg veldig ofte, søte.
SvarSlettklemmer:)
SvarSlett