livets rett.

det å leve er ikke en selvfølge. 

ei heller en rett.  

men et mirakel.

regndråpen.

regndråpen

drypper over meg, 

med velvitenhet

om at jeg allerede

er våt. 

jeg stiller meg

under den røde teltduken.
håret mitt krøller seg, 

i det dèt tørker;

smiler jeg. 

smillet kommer fra

at jeg nå kun ser

på regndråpen, 

og har den på avstand, 

som et minne.

"jo, du vet..den...følelsen"

 

 

fordi Vikkan beskriver det så godt:

Vet du hvordan det er å kjenne den tunge følelsen i kroppen? Hvordan det iler av smerte langt inn i magen, i lungene og i hjertet. Hive etter pusten selv om man bare ligger i fosterstilling i sengen. Hvordan det føles og gang på gang å prøve å forklare hvordan denne forferdelige, utilgivelige, håpløse følelsen som plager deg hvert eneste time, minutt, sekund hver dag, hvordan den føles? Smerten man kjenner inne i seg når det står på som verst. Hvordan kroppen bare blir sugd opp for energi og luft, man bare ligger der, stille, ensom, alene i sengen. Ser ut i luften, ut i ingenting helt til man igjen får et lite stikk av livsglede, akkurat nok til å løfte blikket og se hva klokken er. Når man tror alt er svart, men likevel fortsatt ser farger, men ikke lenger kan navnet på dem.

Vet du hvordan det er?

[beklager for at jeg forstyrrer, men som vanlig; klikk på bildet for link. sånn, nå kan du fortsette å kommentere. hihi.]