vær den vennen du selv ville hatt.

jeg sitter her på biblioteket hjemme. det er mørkt, sent og veldig stille. men jeg trives. tanken på at jeg ikke starter på skolen før klokken 14.00 i morgen gjør meg glad, og tanken på at det kun er dobbelttime gym gjør meg gladere. sitter her nå, vet ikke helt hva jeg skal skrive, men jeg prøver. skal innrømme at jeg skriver mest fordi Vikkan har utlyst flere innlegg fra oss bloggere, og jeg er aldeles enige. vi har vært for late. forhåpentligvis er det fordi vi har vært ute og hatt det gøy, og nærmest glemt det faktum at vi har en blogg, med lesere. ja faktisk så tviholder jeg på den tanken. det at dere har det bra er noe jeg håper så inderlig. har du det bra?

i det siste har det vært så utrolig mye som har skjedd. følelsene går opp, ned og til alle sider. og når jeg snakker om følelser her nå, så mener jeg alle mulige følelser. det har vært glede, sorg, panikk, kjærlighetssorg, småforelskelse, krangler, nedstemthet og generelt kaos. skulle ønske Skjebnen bare kunne ha gitt meg en litt rolig stund nå, men det virker ikke så. jeg kjemper hardt for å holde meg positiv, og klarer det stort sett. vet jo at det er mye enklere å leve generelt om man har en grei innstilling, men forstår også at det kan være vanskelig. det er derfor viktig å si i fra. ha en god venn du føler du kan snakke med. trenger ikke å fortelle alt, men bare littegranne. som for eksempel en hendelse av noe slag, eller et minne. venner er så viktige, folkens, har dere skjønt det?

jeg takker virkelig mine venner for at jeg klarer å holde meg såpass positiv som jeg er. de er der for meg, støtter meg. er ikke alltid jeg forteller de alt, men bare det å vite at jeg har muligheten, gjør det lettere. bare det å vite at de ikke stiller krav til hva jeg må fortelle dem, fordi de godtar meg nærmest uansett, gjør godt. og er der for de. uansett om det er en liten, hverdagslig klem, eller en kose-kveld med masse venne-oppmerksomhet. jeg er vennene mine evig takknemlig. og for meg er de bare helt fantastisk best. kunne ha sittet her og skrevet titusenmilliarder ord om hvor utrolige vennene mine er, men for dere leseres skyld (og muligens lengden på innleggets skyld), skal jeg slutte her. også avslutter jeg med noen god-ord, samt et håp om at det ikke blir så lenge til neste innlegg.

Den sanne oppdagelsesreise består ikke av å finne nye landskaper, men å se
med nye øyne.

- Marcel Proust.

er dere der for vennene deres?