vær den vennen du selv ville hatt.

jeg sitter her på biblioteket hjemme. det er mørkt, sent og veldig stille. men jeg trives. tanken på at jeg ikke starter på skolen før klokken 14.00 i morgen gjør meg glad, og tanken på at det kun er dobbelttime gym gjør meg gladere. sitter her nå, vet ikke helt hva jeg skal skrive, men jeg prøver. skal innrømme at jeg skriver mest fordi Vikkan har utlyst flere innlegg fra oss bloggere, og jeg er aldeles enige. vi har vært for late. forhåpentligvis er det fordi vi har vært ute og hatt det gøy, og nærmest glemt det faktum at vi har en blogg, med lesere. ja faktisk så tviholder jeg på den tanken. det at dere har det bra er noe jeg håper så inderlig. har du det bra?

i det siste har det vært så utrolig mye som har skjedd. følelsene går opp, ned og til alle sider. og når jeg snakker om følelser her nå, så mener jeg alle mulige følelser. det har vært glede, sorg, panikk, kjærlighetssorg, småforelskelse, krangler, nedstemthet og generelt kaos. skulle ønske Skjebnen bare kunne ha gitt meg en litt rolig stund nå, men det virker ikke så. jeg kjemper hardt for å holde meg positiv, og klarer det stort sett. vet jo at det er mye enklere å leve generelt om man har en grei innstilling, men forstår også at det kan være vanskelig. det er derfor viktig å si i fra. ha en god venn du føler du kan snakke med. trenger ikke å fortelle alt, men bare littegranne. som for eksempel en hendelse av noe slag, eller et minne. venner er så viktige, folkens, har dere skjønt det?

jeg takker virkelig mine venner for at jeg klarer å holde meg såpass positiv som jeg er. de er der for meg, støtter meg. er ikke alltid jeg forteller de alt, men bare det å vite at jeg har muligheten, gjør det lettere. bare det å vite at de ikke stiller krav til hva jeg må fortelle dem, fordi de godtar meg nærmest uansett, gjør godt. og er der for de. uansett om det er en liten, hverdagslig klem, eller en kose-kveld med masse venne-oppmerksomhet. jeg er vennene mine evig takknemlig. og for meg er de bare helt fantastisk best. kunne ha sittet her og skrevet titusenmilliarder ord om hvor utrolige vennene mine er, men for dere leseres skyld (og muligens lengden på innleggets skyld), skal jeg slutte her. også avslutter jeg med noen god-ord, samt et håp om at det ikke blir så lenge til neste innlegg.

Den sanne oppdagelsesreise består ikke av å finne nye landskaper, men å se
med nye øyne.

- Marcel Proust.

er dere der for vennene deres?

Maria...

...dagen er din, bare din.

Takk for at jeg har fått kjenne deg. Støttet meg i tykt og tynt.

Men i dag er det din dag.

sangen for så mange.

Du finner den her.

jeg trenger hjelp. selvhjelp og vennehjelp.

jeg har tenkt mye den siste tiden. de fleste tankene har gått ut på at jeg må skjerpe meg. jeg kan jo ikke godta å ha det så jævlig uten en gang å prøve og forbedre tilstanden. så jeg har bestemt meg for å endre tankegang. og da mener jeg total endring. blant annet holder jeg på å lese en populær-psykologi-bok med "å bekjempe depresjon" (forfatter er Paul Gilbert) som tittel. straks jeg så den i bokhyllen i en helt tilfeldig butikk forsto jeg hvor perfekt timing dette var. der og da bestemte jeg meg for å gjøre dette til tidenes skoleår. jeg er lei av å føle meg dårlig dag inn og dag ut. så jeg skal gjøre noe. det kommer til å bli et hardt, skummelt, krevende og langsomt arbeide, men det er så absolutt verdt det.

hvordan går det med dere? er lei for at jeg ikke har skrevet på en stund, og men jobber med et lengre innlegg. vær tålmodig, mine venner! for tålmodigheten kan òg være vår venn. noe spesielt dere vil jeg skal skrive om?

i'm done pretending. you're out of my life.

du sa jeg ikke skulle fortelle noen, at ingen ville høre uansett. men vet du hva, jeg forteller uansett.
jeg er ikke redd deg lengre, og jeg vil vise det til verden. her er det; stedet hvor alt begynte.
alt det vonde du gjorde meg, er over. farvel, min mishandler!

matvrak.

Nå sitter jeg her, med irriterende sollys inn det store vinduet, og en manglende matlyst. Hvor lang tid etter sist gang du spiste bør du bli sulten? Jeg kan gå opptil to døgn, og ikke føle noe. Har ikke prøvd noe lengre tid, og kommer nok til å gjøre det heller, for jeg vet jo at jeg bør spise. Det bare skjer ikke. Mat er virkelig et problem for tiden, men jeg klarer ikke å håndtere det. Ikke nå, altfor mye skjer i livet mitt til at jeg kan bruke såpass mye energi på og styre matveien. Heldigvis kommer jeg aldri til å få bulimi, tro meg, jeg har prøvd. Er riktignok ikke noe jeg er stolt over (for hvorfor i huleste skal man være stolt av å ha spiseproblemer?), men jeg er ærlig med meg selv. Jeg er et matvrak, i den grad at jeg vraker maten.



Og jeg har kommet frem til at jeg virkelig, virkelig misliker lesbemiljøet. Hvorfor skal det hele være drama rundt absolutt alt og alle? Alt jeg ønsker meg er et et fint lite paradis å gjemme seg i, ei søt jente som kan holde rundt meg og ingen vonde tanker i det hele tatt. Ah, det hadde vært livet. Men temmelig urealistisk, kjiper'n.



For å være ærlig så hadde jeg en masse planer om hva jeg skulle skrive nå. Så for meg at innlegget kom til å bli langt og oversiktlig, men skrivelysten har forsvunnet. Bra jeg er sånn noenlunde kreativ og kan improvisere litt her på slutt. For eksempel så poster jeg ut et dikt som betyr veldig mye for meg, og legger ut et bilde jeg liker virkelig. Aner ikke om andre bloggere har lagt ut bilde før meg (så nei, det er ikke mitt), men jaja, da velger jeg i så fall å være litt copy cat i dag.

Den syke delen skal ikke spise
Den friske delen skal spise

Den syke delen skal trene
Den friske må ikke

Den syke delen vil ta sitt liv
Den friske delen vil leve

Den syke delen vil spy
Den friske delen vil la være

Den syke delen vil vinne
Den friske delen kjemper imot

Den syke og den friske delen
Har kamp om å vinne

B.R.A.

Jeg har det:

Beklemt
Reaksjonsløs
Angstfullt

Jeg har det B.R.A.