white rabbit.

kaninen hopper først

du følger etter

i det mørkeste rom

er dørene minimale

du putter noe i munnen

samtidig som at bevisstheten faller

mørket blir mørkere

håpet er mindre

før lyset slåes på

tankene blir klarere

og med logikken tilbake

blir dørene store nok

diktet er skrevet av meg, inspirert av filmen jeg ventet lenge på; alice in wonderland. jeg skrev det med tanke på russetiden, delvis på grunn av russenavnet mitt (white rabbit) og delvis på grunn av mye annet. og jeg har det i grunn bra for tiden. jeg mener, ja, det er kjipt. ja, jeg er mye syk. men det er bunn og grunn et fint liv jeg lever. spesielt om man fokuserer på de riktige tingene, eller hva?

samtidig som at jeg har det fint, kan man jo ikke la være og ville ha nettopp det man ikke har. det er bare slik vi mennesker er, take it or leave it. for eksempel skulle jeg av og til ønske jeg hadde en mer dag-fra-dag-blogg. andre dager vil jeg ha en mer fashion-blogg. men heldigvis, de fleste dagene vil jeg ha bloggen min akkurat som den er.

synes dere jeg burde endre bloggen / ha flere blogger?
og hva synes dere om diktet?

over et år er gått, så derfor...

jeg har hatt i denne bloggen i godt over et år nå. og det er rart. mye som er skjedd. og gjort. og sagt. dette har vært år og måneder bestått av mye handling, tanker og utvikling. på en måte føles det ut som det har gått mye lenger enn et år, men jeg kan se på kalenderen at det ikke har det. for i mitt hodet har jeg gått mang en veier, tenkt uleselige tanker, gjort ubegripelige ting. på godt og vondt. mest godt, vil jeg påstå, men så er jo godhet kun noe relativt. det som kan være det gode for meg er kanskje ikke det gode for deg. men det er greit, det er sånn verden fungerer, sant?

når jeg skriver dette, som forresten er en svært tilfeldig ting (ikke egentlig, jeg har sittet og tenkt ut hva jeg skulle ha skrevet, om jeg skulle ha skrevet et innlegg, lenge, men vi kan late som), så innser jeg hvor mye jeg setter pris på denne bloggen. den har vært med meg i godt og vondt, akkurat som dere lesere. for ja, det er nok dere lesere jeg burde skrive så ufattelig varmt om. men det får bli en annen gang. en gang jeg har tid nok. i mens håper jeg dere leser videre. i tillegg håper jeg dere responderer hva dere synes om det jeg skriver, om du måtte tenke det er positivt / negativt / bra / dårlig / inspirerende / jævlig / tankevekkende / akseptabelt / uakseptabelt.

det kan fort virke som at jeg har tenkt til å legge ned denne bloggen, men det er i så fall feil. for jeg skal ikke slutte. bare fordi det er mimring over det man setter pris på, betyr ikke at man skal slutte. faktisk så tror jeg det er viktig å mimre, men samtidig hele tiden ha blikket framover.

nyt livet videre, kjære lesere, og gled dere til neste post; da kommer nemlig en hemmelighet jeg har ventet med.

blurry.

det er en stund siden jeg har oppdatert nå. vet ikke hva jeg skal skrive, vet ikke hva jeg skal si. ting er så uklart. blurry. men i det minste har jeg fått min kreative sans tilbake, noe jeg synes er bra, spesielt med tanke på at jeg kom opp i nynorsk og media skriftlig. angsten nærmer seg. men jeg lar den ikke. holder den unna. er sterk. nesten stolt. klarer du det? jeg håper det, for du er også sterk. husk det, min kjære venn. du er også sterk.

lurer på om jeg skal poste begynne å poste diktene jeg skriver igjen - hva du synes?

kilde

nedtur.

det er nedtur igjen. og mat-dritt-problemene er tilbake. og det betyr at jeg må bruke ekstra krefter til å få i meg riktig mengde mat. skulle gjerne ha brukt energien på så mye annet, men mat er viktig. mat må man ha - så derfor; masse jobbing må til. vet ikke helt hva jeg skal skrive, men følte at jeg måtte oppdatere litt. har vært så altfor dårlig til det i det siste. beklager.

fortell meg - hvordan går det så meg deg?