mine øyne er to av tusenvis her i verden.

mine øyne er to av tusenvis her i verden.

to sandkorn på en strand.

Gud er her for oss alle,

vi er alle edelstener i hans hånd.

og så lenge jeg lever vil jeg takke han for at han skapte verden.

- en på leiren jeg var leder på, som skrev.

jeg er hjemme, etter fem dager "på ferie".

hvordan går det med deg, har du det bra?

power = latter + selvtillit.

jeg ser film nå, austin power faktisk. er vel ikke nødvendigvis fordi den er så mediebasert bra, men fordi den er temmelig underholdende. jeg ligger her. ler og ler og ler. det er godt å le. spesielt når man ler ordentlig, ikke bare sånn halvhjertet. gud skal vite at jeg har savnet å le. føler meg litt patetisk når jeg ikke har ledd slik på dager og uker, også er det en idiotisk film som skal få meg til å starte? jaja, det var nok ikke latteren min jeg satte meg ned for å skrive om. det jeg fant mer interessant var denne filmen. hvor utrolig denne austin power er. mike myers' karakter er så inn i nåtiden at det er fantastisk å se på. skulle virkelig ønske at også jeg kunne
fokusert så fullstendig på det som skjer nå, og glemme både fortid og framtid. det er en fantastisk mulighet, og om jeg skal overanalysere filmen, så vil jeg påstå den er en kritikk på dagens samfunn (dvs vesten). noe annet jeg har lagt merke til er austins forunderlige selvtillit. det er så herlig å se at man kan sprade rundt og virkelig være stolt av seg selv. ja, nå mener jeg virkelig ikke at man trenger å gjøre det på en så vulgær måte som i filmen, men vi burde være litt mer stolt av oss selv enn det vi allerede er. tør du det? eller skal du, som alle de andre, komme med tåpelige unnskylder som at du f.eks. er for stygg, eller uattraktiv, eller tykk, eller kortbeint, eller uproposjenert. for om du tenker slike tanker, så lyver du. for du er perfekt. og det akkurat som du er. ikke sant?

jeg vil utfordre dere til å elske dere selv neste uke. og om dere ikke klarer å elske dere fullt ut, så lat som. smil, vær overglad, fortell mennesker du er glade i nettopp det at du er glade i dem. for jeg er bombesikker på at smilet på ditt ansikt vil redde dagen til noen. smil, og vær stolt av dere selv!

smilet.

et smil
et enkelt smil
forsiktig og beroligende
håp og lengsel
trygghet og varme
alt i et enkelt smil
et smil som redder dagen
et enkelt smil
en begynnelse

jeg kommer sterke tilbake, må bare få på plass byggeklossene først.

noe spesifikt og konkret dere vil jeg skal skrive om?

it is what it is.

... nå må man bare bygge seg opp igjen. hjelp?

begravelse.

det gjelder noen du er glad i. vedkommende har betydd så og si hele verden for deg. også ber foreldene deg om å la være å komme. nei, de ber ikke - de bønnfaller deg. og de har god grunn til det. ville du da latt være å dukke opp? hun er jo så viktig for deg, du vil jo ikke ødelegge avslutningene hennes for de som er glad i henne, og henne selv. jeg vet ikke lengre. hva ville du gjort?

oppdatering.

det er så mye som kunne ha blitt skrevet - mye som kunne ha blitt fortalt. men når jeg kommer meg til tastaturet, så blir alt stille. alle tanker jeg har hatt i løpet av dagen forsvinner. av og til tror jeg at jeg forsvinner også. jeg famler i mørket; leter etter exit-skiltet. for hvor er veien hjem til lykkeland? hvor er den gode, glade følelsen? jeg trodde virkelig jeg var snart ferdig med dette tidligere i år. jeg var gladere da. hadde gladere tanker. men jeg kan ikke tenke sånn nå. jeg er riktignok nede nå, men jeg må holde meg oppe. vet det er hardt, og at det er helt jævlig, men det må skje en endring snart.

de har forresten kontaktet voksenpsykiatrien. det menes at jeg trenger utvidet psykoterapi - fra en halvtime hver andre uke, til to ganger i uken. alt dette er veldig uklart, og det er fortsatt bare snakk. men uansett, det skremmer meg i grunn. er jeg virkelig så dårlig? og hvorfor ser jeg det ikke like tydelig selv? jeg begynner virkelig å bli gal. sånn er det bare. ikke noen grunn til å dvele ved det.